Bipolar lidelse - vår neste folkesykdom

Kurt Cobain og Marilyn Monroe kan vi forstå, begge hadde en livsførsel og et endelikt som faller inn i det bildet som har blitt tegnet av bipolare (manisk-depressive) gjennom tiden. Men Isaac Newton og Florence Nightingale kanskje ikke er de første man tenker på i forbindelse med psykiske lidelser.

Dette er kun noen få av tusenvis av eksempler på mennesker med Bipolar lidelse. Noen av dem har vært med på å forandre verden.

Bipolar lidelse er en av de mest alvorlige diagnosene innenfor psykiatrien. Sammen med Schizofreni står Bipolar lidelse for brorparten av innleggelsene i psykiatrien. Bipolar lidelse er også en av de psykiske lidelsene som fører til flest selvmord, og i følge WHO (Verdens Helseorganisasjon) er Bipolar lidelse den sjette viktigste grunnen til uførhet på verdensbasis.

I media, og i dagligtalen, har man som vanlig hatt en tendens til å fokusere på de negative sidene ved psykiske lidelser. Men psykiske lidelser har også vært med på å gjøre verden til et bedre sted å være. Mennesker med Bipolar lidelse har skapt store fremskritt innenfor politikk, vitenskap, musikk, kunst og litteratur. Det antydes også at kreativiteten og risikoviljen som preger (hypo-)manien er grunnen til at bipolar lidelse har overlevd evolusjonen.

Innenfor politikk blir gjerne John Adams og Winston Churchill trukket frem som eksempler. Churchill refererte ofte til sin depresjon som han kalte ”Black Dog” i samtaler med sine medarbeidere. Mer tvilsomt er det hvorvidt Napoleon led av Bipolar lidelse slik enkelte har hevdet.

Kunstnere som Vincent Van Gogh, og vår egen Edvard Munch, samt musikalske genier som Gustav Mahler og Ludwig van Bethoven. Også musikere som Jimi Hendrix, Kristin Hersh (Throwing Muses), Adam Ant og Ben Moody kjent fra Evanescence er alle Bipolare.

Blant forfattere kan trekkes frem navn som Ernest Hemingway, Virginia Wolf, Lord Byron, Charles Dickens og H.C. Andersen for å nevne noen.

Men lister over personer med Bipolar lidelse kan du finne selv på internett. La oss heller se litt nærmere på selve lidelsen. For det å være Bipolar er å lide av en psykisk lidelse. La det ikke være noen tvil om det.

For å bli litt teknisk her så må jeg bare nevne at jeg forholder meg til WHOs (Verdens Helseorganisasjons) klassifiseringsverktøy ICD 10 når jeg skriver om Bipolar lidelse. Grunnen til at jeg nevner dette er at enkelte psykologer i Norge bruker den amerikanske DSM IV, og at enkelte derfor ikke nødvendigvis kjenner seg helt igjen. ICD 10 om Bipolar lidelse er gjengitt nedenfor.

Bipolar lidelse er sammen med andre psykiske lidelser en ”usynlig” lidelse. Du ser ikke på en person at denne er Bipolar.

Kort sagt skyldes Bipolar lidelse en kjemisk ubalanse i hjernen, og stort mer vet man ikke om årsakene til Bipolar lidelse. Man vet at det kan være arvelig, men også miljømessige hensyn har innvirkning på utviklingen av Bipolar lidelse. Opplevelser i barndommen, traumer og lignende, men også bruk av narkotiske midler kan fremkalle mani, eller depresjon.

Bipolare har ofte en tendens til rusmisbruk, men det er vanskelig å si hva som kommer først. Høna eller egget. Min overbevisning er at rusmisbruk skjuler mange psykiatriske diagnoser. Rusbruken er en form for selvmedisinering, men sjelden en vellykket en.

Bipolar lidelse har to hovedgrupper med varierende alvorlighetsgrad. Bipolar I som er den egentlige manisk/depressive lidelse, og Bipolar II som består av hypomani og depresjon. Bipolar lidelse er en topolet stemningslidelse, som består av manier og depresjoner, er man kun deprimert er man strengt tatt unipolar.

Men det er ikke slik at Bipolar lidelse er noen enkel diagnose å stille, lidelsen arter seg ulikt fra person til person. Og de fleste Bipolare har kortere eller lengre symptomfrie perioder mellom sykdomsutbruddene.

De fleste kan til tider kjenne seg deprimerte, så det er vel enklest å begynne med å forklare denne. Når man lider av en alvorlig depresjon føler man seg gjerne verdiløs, apatisk og man ønsker å dø. Du tenker ofte mye på døden, har ikke nødvendigvis planer om å ta ditt eget liv, men du ønsker kanskje ikke å våkne i morgen. Du kan ikke sette fingeren på noe konkret, men livet suger. Ingen er glad i seg, ingenting gir deg glede. Det er ingen vits i å fortsette for det kommer aldri til å bli bedre. Du er gjerne plaget av skyldfølelse for de rundt deg, fordi du er deprimert uten grunn, og fordi du er deg. Ofte er selvskading en del av bildet. Det å avlede den psykiske smerten til en fysisk, mer forståelig smerte. Søvnforstyrrelser er også gjerne en del av bildet. Det er noe dritt for å si det sånn. Ofte blir en deprimert møtt med liten forståelse fra omgivelsene. Omgivelsenes ”Det er jo bare å ta seg sammen” er for den deprimerte som å vifte med en rød klut. Man får gjennom omgivelsenes reaksjon en direkte bekreftelse på at man er verdiløs, og en pest og en plage. Depresjonen har like mange forskjellige ansikter som det finnes deprimerte. Av og til utvikler depresjonen seg til psykose, og den deprimerte mister kontakten med virkeligheten for en periode..

Manien er depresjonens motpart. Livet er herlig. ”The futures so bright I got to wear shades” er en ganske dekkende beskrivelse. Det finnes ikke en sky i horisonten, man er genial og full av livslyst, utadvent og full av ideer. Du trenger lite søvn, arbeidskapasiteten, kreativiteten og selvtilliten er på topp. Du får ting gjort. Siden du er så å si usårlig kan du ta store risker uten at det vil få konsekvenser for deg. Du kan gjøre hva som helst. Guddommelig er ordet. Siden selvtilliten er på topp er du attraktiv for det annet kjønn, og du vet å ta for deg. Hvorfor skulle du ikke det? Ingenting kan jo skade deg. Det å sjonglere tre forhold og fire forretningsideer samtidig er ikke noe problem. Med selvtillit, overtalelsesevner og risikovilje er ingenting umulig. Og det verste er at de fleste er enig med deg. Hvorfor bekymre seg egentlig? En ordentlig manisk periode medfører at man mister bakkekontakten fullstendig og går inn i en form for psykose. Så enkelt er det.

Hypomanien er maniens noe snillere lillebror. Du får stort sett med deg de positive sidene, og slipper slipper, stort sett, unna de verste. Bipolar lidelse kan også vise seg som blandete episoder, hvor man varierer mellom mani og depresjon, gjerne daglig, over en periode på minst en uke.

For å bli diagnostisert som Bipolar må du altså ha så store følelsesmessige svingninger at det er sykelig. Tenåringer er ofte plaget med slike følelsesmessige svingninger, men hos dem anses det til en viss grad, for normalt, og man diagnostiserer dem sjelden bipolar før de har nådd voksen alder.

Dersom man ikke blir kvitt disse ”tenåringsnykkene” er det en annen sak. Da er man bipolar, evig tenåring, med de gleder og sorger dette medfører.

(Hypo-)maniens oppleves ofte som noe positivt, både hos omgivelsene og den som er rammet. Psykologen John Gartner som er tilknyttet John Hopkins sykehuset skriver i boken ”The Hypomanic Edge”, eller på norsk den hypomane fordelen, at personer som Christopher Columbus, Andrew Carnegie og Craig Venter (som kartla det menneskelige arvestoffet) kan takke sin hypomani for ”sine ideer, arbeidskapasitet og sitt eksentriske vesen.”

Selv om spesielt hypomanien kan ha sine positive sider, gir Bipolar lidelse samlet sett ikke noe enkelt og lykkelig liv. Man tilbringer stort sett mer tid i depresjonen enn i (hypo-)manien, faren for selvmord er tilstede. Gjennom selvmedisinering ved bruk av rusmidler kan du påføre deg selv og omgivelsene store skader. Familien lider også. De positive sidene ved maniens oppveies av at maniens risikovilje, og manglende bakkekontakt, kan føre deg ut i store problemer. Gjerne økonomiske problemer, som henger ved i årevis etter at den maniske perioden er over. Faren for ulykker og død er tilstede grunnet følelsen av usårlighet.

Det finnes ikke noen kur for Bipolar lidelse, men lidelsen er ikke kronisk. Man har ofte lange friske perioder mellom utbruddene, og enkelte opplever at lidelsen ikke kommer tilbake etter at man har hatt en eller flere perioder med stemningssvingninger. Sykdommen mister grepet, enten av naturlige årsaker, eller fordi man har lært seg å håndtere den. Selvinnsikt og rutiner er viktige i arbeidet med å ta kontrollen over lidelsen.

Kort sagt behandles Bipolar lidelse med følgende midler. Stemningsstabiliserende midler som eksempelvis Lithium, antidepressiva, populært, og misvisende, kalt lykkepiller, og i alvorlige tilfeller antipsykotika for å hindre psykoser. I tillegg til den medisinske behandlingen, er samtaleterapi et nyttig verktøy ved behandling av Bipolar lidelse. Ikke minst er det nyttig å lære seg å kjenne sin egen lidelse, få selvinnsikt. Det å se faresignalene, og ta forhåndsregler, før depresjonen eller manien tar overhånd.

Såkalt elektrosjokkbehandling (ECT - Electroconvulsive therapy) var tidligere ganske vanlig i bruk mot Bipolar lidelse, og fungerer effektivt i tilfeller med alvorlige depresjoner. Men bivirkninger og komplikasjoner gjør at man i dag ikke gjerne bruker ECT dersom ikke alt annet har feilet.

Også mange av medisinene som blir brukt i behandlingen av Bipolar lidelse har alvorlige bivirkninger. Disse blir gjerne undervurdert fordi man anser de positive virkningene av medisinen som så viktige for den bipolare at man velger å overse de negative sidene. Bivirkningene kan eksempelvis være ukontrollert vektøkning, apati, kløe og skjelvinger, kvalme, søvnproblemer og, ikke minst, manglende seksuell lyst og evne. Også depresjon kan faktisk være en bivirkning av antidepressiva.

Ofte er ikke den bipolare klar over at reaksjonene er bivirkninger av medisinene man tar, og en ukontrollert vektøkning eller mangel på seksuell lyst og evne er ikke akkurat oppløftende når man allerede lider av en alvorlig depresjon. Kanskje spesielt impotens hos yngre menn kan få alvorlige konsekvenser for et allerede ødelagt selvbilde. Den manglende informasjonen om medisinenes bivirkninger bunner ofte i legens redsel for at den bipolare vil velge å avbryte hva som anses for nødvendig behandling.

Mange Bipolare velger å avbryte den medikamentelle behandling, ikke bare på grunn av bivirkningene, men også fordi man i perioder med stabilitet kan anse seg selv for å være frisk, eller da man i maniske perioder mangler den nødvendige selvinnsikt. Man er jo ikke syk, man har det jo så bra.

Den Bipolare mister mye av seg selv ved den medikamentelle behandling, og mange, spesielt innenfor kreative yrker og utøvende kunstnere, velger bevisst bort behandlingen for å oppleve de positive sidene av en (hypo-)mani. Stemningssvingningene er en stor del av deg selv, og gjør at du føler deg levende. Så mye mer levende enn når man tar de stemningsstabiliserende medisinene. For mange Bipolare er dette et bevisst valg. Noe man ikke ønsker å leve uten.