De som misforstod Amerika

Kontinentale sjeler skulle ikke henge seg opp i etniske eiendommeligheter (Common Sense, 1776). Hvor totalt fjernt fra denne åpne tankegangen er vel ikke forsvaret for nasjonen som våre hjemlige innvandringsmotstandere hoster opp? Hvor defensivt er det vel ikke å se høyrepopulister fra hele Europa kaste seg inn i en forvirret hyllest til 25 forskjellige, nasjonale kulturarver? Hvor pinlig er vel ikke den paranoide kampen mot ”muslimsk invasjon”, når det som trengs er en kontant avvæpning av terroristenes herrefolksmentalitet?

I norsk debatt har man nå – i 2007! – endelig åpnet opp for å vurdere et skille mellom stat og kirke. Vi har også begynt å diskutere om det er lurt å holde fast ved en arvelig monarkisk statsform. I tillegg diskuteres det hva som er å anse som en fullverdig samfunnborger, en ”nordmann.” Noen optimister snakker om at Norge kanskje kan få vedtatt endringer i Grunnloven til jubileet i år 2014. Disse spørsmålene ble diskutert av radikalere som Thomas Jefferson, Thomas Paine, Marquis de Lafayette og Benjamin Franklin på slutten av 1700-tallet. De trakk de riktige slutningene på alle punkter: Amerikas forente stater skulle sette individet i sentrum; Det offentlige skulle ikke ha noe med religion å gjøre; Å la rollen som statsoverhode gå i arv innen én familie, ble selvsagt avvist som udemokratisk. Thomas Jefferson innførte idealet om sosial mobilitet i Uavhengighetserklæringen, gjennom å gi ”the pursuit of happiness” status som en rettighet. Thomas Paine og de revolusjonære heltene, som løsrev USA fra den engelske tronen, drømte om å etablere et nytt samfunn - ”an asylum for mankind.”

Kristen motstand

Jeg var til stede på lanseringen av boken til Hallgrim Berg, sammen med Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm og diverse andre, forskremte menn. Et høydepunkt var da en luguber kar under diskusjonsrunden grep mikrofonen og etterlyste en paramilitær beredskap dersom al-Qaida satte i land terrorister på norskekysten: ”Se på Frankrike. Der står 10.000 franskmenn parat med våpen dersom muslimene begynner å røre på seg,” sa han, med skjelvende stemme. Det å høre Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen komme med sine skrekkscenarier i dette selskapet, er det mest ekstreme jeg har vært vitne til i innvandringsdebatten. Berg holdt en personlig appell, hvor han spurte hva Europa hadde å stille opp med mot islam: ”Har me den stå-på-viljen og den religiøse og kulturelle overbevisninga som trengs? Eg tvilar på det. Det ser ut som om feriekatalogen og fotball har overtatt.”

Hallgrim Berg var lei av ”harselas med kristendommen og kulturarven vår.” Ole Jørgen Anfindsen, som selv er kristen, klaget over at norske politikere ikke tok trusselen alvorlig: ”Vi kan alliere oss så mye vi vil med moderate krefter her og der… Og med progressive kvinner… og hva enn det måtte være for noe… men hvis ikke vi får kontroll over den demografiske utviklingen, så kommer vi til å mislykkes.” Anfindsen har utdypet dette poenget i et innlegg forrige uke, hvor han mente det rett og slett var ”ukristelig” å ikke ta trusselen alvorlig. Anfindsen har satt sammen et relativt sterkt team: Ikke bare har han Hallgrim Berg med seg på laget, men Jesus Kristus også.

Etnisitet

Skrekkeksempelet til Anfindsen er Sverige, hvor det høye antallet innvandrere i hans øyne utgjør et svik mot det svenske folket (i prosent har Sverige en høyre andel innvandrere enn USA). I en replikkveksling med Terje Skaufjord i Klassekampen, mente Anfindsen at norske innvandringstilhengerne brola veien til ”multihelvete.” Hans kristne forsvar for nasjonen er basert på en fantasirik forestilling om at sterke krefter i skjul planlegger at Norge skal innlemmes i et ”Eurabia.” Øyvind Strømmen har skrevet godt om disse påstandenes opprinnelse. Selv når det gjelder det som burde ha vært Anfindsens spisskompetanse, nemlig å konfrontere en høyst reell trussel fra islamistiske fundamentalister, er han fullstendig udugelig. Under karikaturstriden var det mange som leverte langt hvassere kritikk av islamisme.

Det skinner gjennom at USA umulig kan være idealet til Berg og Anfindsen, på tross av at Bergs bok er formulert som en hyllest til den amerikanske frihetsgudinnen. Berg skriver at han frykter det økende antallet muslimer mer enn islamistiske terrorister. Budskapet hans har kanskje en viss appell for det proteksjonistiske USA, representert ved slike som Pat Buchanan, Samuel P. Huntington og det som verre er. Men USA har hatt – og har fortsatt – en massiv innvandring. USA er skapt av innvandrere. Det hadde ikke eksistert mange norskættede amerikanere i USA i dag, dersom USA hadde vedtatt et fast forholdstall mellom ulike etniske grupper da innvandringen skjøt fart på begynnelsen av 1800-tallet.

Det gamle Europa

Forfatningsheltene lykkes med å etablere Amerika som et mulighetenes land. Fra Europa rømte millioner av mennesker fra fattigdom, religiøs forfølgelse og kriger. I Europa var de etniske gruppene underlagt hver sin maktkåte konge. Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsens ideologi står nærmere det gamle Europa enn dagens USA og det nye, grenseløse Europa, som er i ferd med å ta form. Berg beklager seg i boken sin over at tredjegenerasjonsinnvandrere blir nullet ut av innvandrerstatistikken til Statistisk sentralbyrå (hvis noen husker ”nordmann”-debatten fra i fjor høst, er standpunktene til Berg langt mer reaksjonære enn de Språkrådet ble kritisert for). Hvor mye skal til før Berg vil anse en innvandrer som en likestilt borger? Hans resonnement er uamerikansk i sin natur. Anfindsen er enda verre. Dersom dagens innvandringspolitikk videreføres, mener han at vi kan risikere at spørsmålet blir ”om Norge i det hele tatt vil være et blivende sted for nordmenn.” Her bruker han en definisjon av ”nordmenn” som neppe inkluderer de som har innvandrerbakgrunn overhodet. Han sikter vel til slike som seg selv: Hvite, kristne nordmenn med angst for muslimer.

”Vi anerkjenner at våre barn er født frie. Friheten er en gave fra naturen selv, og ikke en velsignelse som har blitt skjenket barna fra foreldrene.” Hva mente Thomas Jefferson da han skrev dette? Tidligere generasjoner skulle ikke definere livet for den nålevende. Derfor måtte ikke barn anses som foreldrenes ”eiendom.” Fortidens trossystemer, etniske skiller og antikvariske styreformer skulle heller ikke gis anledning til å splitte amerikanerne. De som i Norge snakker om å forsvare den nasjonale ”kulturarven” og holde på dagens etniske sammensetningen av befolkningen, innbiller seg at barna deres (og muslimenes barn) på mystisk vis kommer til å få de samme verdiene som de selv. Jefferson mente at samfunnet burde legge til rette for at alle skulle gis lik mulighet for livsutfoldelse. Selv om USA har store økonomiske ulikheter, har landet lykkes med å skape sosial aksept for at enhver person er like mye amerikaner som alle andre, uavhengig av etnisk bakgrunn og kulturarv. USA har lykkes nettopp fordi de tok et endelig oppgjør med tankegangen til slike som Hallgrim Berg og Ole Jørgen Anfindsen.

Les mer på forfatterens nettsted.