Høstutstillingen – slaktet på likegyldighetens alter?

Tross det ”sexfikserte og urbane” preget Aftenposten mente å spore forleden, er det vel knapt noen som leer et øyenbryn.

Det er lenge siden Høstutstillingen skapte rabalder i avisene. Til tross for at stadig nye barrierer brytes, har vel utstillingen knappest vært omgitt med slik likegyldighet som vi ser i dag. Og det er synd.

Kunst skal provosere. Den konforme, komfortable kunsten, øyenslysten som behager, har helt sikkert sin misjon, den også, men mange vil nok mene at kunst ikke er kunst før den vekker en reaksjon hos betrakteren – utover et anerkjennende nikk, vel å merke.

Når det later til å råde unisone bifall over årets høstutstilling, er det kanskje også grunn til å antyde at utstillingen ikke fyller de nevnte kriteriene.

Klassekampen i dag fastslår at Høstutstillingen er svært politisk i år. Vel og bra det, i et land som ikke bryr seg om politikk.

Kanskje er det ikke Høstutstillingens feil. Kanskje er all denne likegyldigheten utslag av kollektiv overflod og tilfredshet, som bidrar til at vårt engasjement ikke strekker seg lenger enn til helgens private forlystelser.

Vi vil ikke la oss ryste, med mindre det rokker ved vår egen eksistens. Kanskje er det det vi koker ned til, og kanskje nettopp derfor har Høstutstillingen utspilt sin rolle.

Kanskje.