Zen i sand

Parentesens sublime usynlighet er et resultat av Foucaults estetikk, men det kan også trekkes paralleller til zen, der presentasjonsformen er en viktig del av totaliteten. Den usynlige og derfor valgfrie parentesen, med sitt potensiale til å omfatte hele teksten, blir merkelig liggende mellom linjene, og der vil den forbli som et spørsmål, et slags spørsmål om opphavets uutgrunnelighet.

Trivielt sett antas at denne teksten har et opphav og at dens opphav kan knyttes til et menneske. Men hva mer kan sies enn at jeg hverken oppfant disse ordene, syntaksen som disse ordene følger, eller de semantiske flertydigheter som oppstår fra denne tekstens totalitet. Her er ordet helhet unngått, siden dets betydning er en smule overdrevet og lett forvirrer.

En tekst og dens semantiske flertydigheter, dens totalitet kan lettest sammenligne med solen. Mennesket danner seg lett en ide om solen som en helhetlig rund kule, men som sagt, en smule overdrevet, denne helheten bedrar. En teksts totalitet kan heller sammenlignes med solens totalitet, der hver enkelt setning har potensiale til å danne en solvind, lokale eksplosjoner, en totalitet av fysisk energi, uavhengig av persepsjonen av helhet.

Iberiske møter mellom kranier, illusjoner og strender

Nedenfor Lisboa ligger det noen praktfulle strender, der bølger langveisfra skyller sin kraft opp mot land, igjen og igjen som om de hadde noe viktig å si oss. Her var det vi møttes, som en meditasjon, som en klar tale uten ord. Det var en dag i august, mulig hellig. Egentlig like ugjennomtrengelig og klar som en hvilken som helst dag, som en hvilken som helst zenmester.

Hvis denne teksten etterlater seg noe spørsmål, så er svaret enkelt. Havet er svaret uten at det vil bli drøftet eller diskutert. Havet gjør tomheten synlig og manifest, slik at solens nedgang i havet løser både spørsmål og svar opp, på lik linje med teksten og dens responser. Dette, som et bilde på teksten som forsvinner ned i det underbevisste, viser dynamikken i zen – å la tankene forsvinne for å bli det ubevisste bevisst.

Det var dette noe pittoreske ved Damasios bøker som fikk meg til å begynne utenfor Lisboa. Det var der vi møttes første gang, selv om møtet var fiktivt, og egentlig bare en illusjon. Ideen om å undersøke sammenhengen mellom Damasio, Foucault, Merleau-Ponty, Buddha, og meg oppsto der, meg, siden det nå var meg det gikk opp for.

Egentlig er ikke ideen noe markant eller spesiell, siden de alle har vært opptatt av fenomenologi, og satt fokus på den menneskelige opplevelse. Så som sagt det kunne vært en hvilken som helst dag og et hvilket som helst sted, som det egentlig var. Men dagen var nå der, slik som bølgene, vannet, solen, sanden og alle kroppene.

Felles for de ovenfornevnte personene er at de skriver og uttaler seg imot ulike ideer som har influert mye vestlig tenkning, spesielt i tenkning rundt kropp og sinn. Zen kutter direkte vekk alle ideene, for å komme nærmere den virkelige erfaringen av virkeligheten.
Ideer er alltid temporære konstruksjoner, og ved å binde seg til dem, ignoreres virkeligheten.

Damasios fokus er at følelser er viktigere enn ideer, det er følelsene som knytter oss til ideer, ideer som er sosialt skapt og vedlikeholdt, og det er nettopp disse følelsene som kommer sånn til uttrykk om de sosiale illusjonene rakner.

Ignorering av det virkelige skaper lidelse. Å gi slipp på denne ignoreringen er ikke lett, enkelte illusjoner er så fundamentale at det fremkaller angst, frustrasjon og sinne bare ved å forsøke og rokke ved dem. Illusorisk sett så våkner den underbevisste dragen. Hvis møtet blir overveldende tilbyr dagens samfunn terapeuter som muligens kan hjelpe med å få denne dragen tilbake til hulen der den sov. Zen derimot tilbyr drageridning (Brazier, 1995).

Persepsjon og teologi

Det er ikke lenger noen vits å spørre hvorfor vi er her i verden, vi er her. Det er heller ingen vits å spørre hvorfor vi har bevissthet – vi har bevissthet. Det er dette Maurice Merleau-Ponty og Antonio Damasio forteller oss.

Bevissthet er en følelse, en kontinuerlig bakgrunnsfølelse, basert på energiomsetning og nonverbale kroppssignaler. Denne indre sansen har lenge vært oversett i vestlig tenkning (Damasio, 1999).

Vi er heller ikke omgitt av en verden full av objekter, men eksisterer i relasjon til omgivelser, der vi perseptuelt og intensjonelt gjør bruk av disse omgivelsene. Objekter eksisterer ikke i seg selv, men er skapt kulturelt sett. Det som eksisterer er komplekse omgivelser med brukspotensiale for våre aktiviteter. Omgivelsenes eksistens er som Merleau- Ponty sier, direkte tilstede forut for og etter enhver tanke eller ide som skulle dukke opp.

Ethvert kulturelt objekt er hele tiden i relasjon til personen som opplever det. Mennesket eksisterer hele tiden i et latent persepsjonsfelt, men dette feltet kan aldri fullstendig forståes, det har alltid et snev av åpenhet og ubestemmelighet – noe Merleau-Ponty kaller transcendens (Merleau-Ponty, 1945). Dette fenomenologiske feltet vi er født inn i, men også født av, slik Merleau-Ponty formulerer det, vil alltid være transcendent, da vår refleksjon rundt det alltid vil være begrenset og tidsbestemt. Samtidig vil det være forut for vår tenkning og svare til vårt direkte møte med disse omgivelsene. Derfor er dette feltet samtidig både immanent og transcendent, noe som egentlig viser at også disse begrepene må vike.

Foucault (1966) vurderer å plassere Gud inn i dette prereflektive feltet, der det immanente og transcendente kollapser, eller fusjonerer, Gud som noe vi aldri fullt ut kan forstå, og idemessig alltid vil være begrenset og tidsbestemt.

”Gud er kanskje i mindre grad noe som befinner seg hinsides vår viten, enn noe som ligger forut for våre ytringer; om vestens menneske ikke lar seg skille fra sin Gud, skyldes ikke det en uimotståelig hang til å krysse erfaringens grenser, men at dets språk uten stans livnærer det i skyggen av dets lover” (Foucault, 1966, s. 396-7).

For zen er dette prereflektive feltet den virkelige erfaring, hinsides immanens og transcendens, ordløs, åpen og direkte tilgjengelig, akkurat som havet;

”You and I
Are mostly water.
Last year
Most of each of us
Was in the ocean together.
In the Atlantic,
Or the Pacific perhaps,
For we are mostly water”
(Brazier, 1995).

Biologi, neurologi og zen

Fenomenologien hevder at bevisstheten alltid vil søke et objekt. Zenbuddismen sletter dette ut, det er bare det fenomenologiske feltet som eksisterer. Objekter er skapt i forhold til menneskelige intensjoner og mål, de er sosialt skapt, og har lite med virkeligheten å gjøre. Nettopp i det feltet der meningen oppløses, og virkeligheten fremstår, der finnes løsningen, nemlig at refleksjon alltid er begrenset og tidsbestemt.

Vi er i verden og vi er dømt til å ha meninger, skriver Merleau-Ponty. Men det er lite som tyder på at vi vil kunne forklare jordens trang til aminosyre-syntese eller protein-produksjon og dannelsen av organisk liv.

Damasio skiller mellom det å vite og det å være (Damasio, 1999). Å vite er hele tiden knyttet til ideer om objekter, eller abstraherte handlingsmønstre i forhold til disse. Å være er eksistensen i ren forstand, uavhengig av denne temporære kunnskapen. Levende vesener eksisterer i denne dualiteten mellom å vite og å være.

Mennesket har utvidede bevissthetsevner som kan brukes til å manipulere slik kunnskap for å kunne planlegge sine handlinger i en tenkt fremtid, som ikke unngår å være delvis illusorisk. Utvidede bevissthetsevner bygger på kjernebevissthet og en underbevisst protobevissthet (Damasio, 1999).

Kjernebevissthet er en mer basal type bevissthet som vi deler med dyrene, og knytter bevisstheten til tidligere erfaringer om handlingsmønstre. Dette er også en type kunnskap. Mennesket kan med sin utvidede bevissthet være seg bevisst at det har kunnskap, eller at det ikke har det. Det kan derfor også bevisst oppgi denne kunnskapen og være bevisst at det egentlig bare eksisterer her og nå. Denne refleksjonen har ikke dyrene mulighet til. Det er her buddismen ser mennesket i en særstilling.

Mennesket kan med sin refleksive evne kutte vekk disse opplærte betingede reaksjonene, og dermed komme bevisst nærmere den direkte opplevelsen av virkeligheten; bare å eksistere i den underbevisste protobevisstheten, som Damasio beskriver.

Den underbevisste protobevisstheten kaller Damasio for protoselv (Damasio, 1999). Protoselvet er totaliteten av opplevelsen av det indre miljø, uavhengig av språk. Det er absolutt og opprettholdes kontinuerlig av den indre metabolismen. Det har ingen perseptuelle interesser og søker ingen kunnskap (Damasio, 1999, s. 154). Denne protobevisstheten er følelsen av å eksistere, og vite at man er.

Protoselvet er avhengig av basale deler i hjernen. Somatosensorisk korteks oppfatter kroppens interne forhold og bevegelser, og deler av hjernestammen regulerer disse forholdene. I midten er hypotalamus der det foregår en kontinuerlig homeostatisk registrering av disse forholdene; glukosekonsentrasjon, hormonkonsentrasjon, ulike ione- konsentrasjoner og mengden av vann i kroppen (Damasio, 1999, s. 155-6).

Protobevissthet oppleves best som et kontinuerlig og absolutt indre hav, og denne teksten best som solen som skinner ned på det;

“And the water was lifted
By the sunshine heat,
By the impact of photons
Cascading down,
Beating upon the ocean’s face.

And every photon
Comes from the sun,
From the belly of the star;
You and I were stars last year.
We chased each other
In the turbulent heart of the sun”
(Brazier, 1995).

Etterord

Undervisning i zen er som ord i sand. De har sin nytte der og da. Noen ord holder seg i sanden et par dager, om de er der til å forvirre eller opplyse er umulig å si uten kraft og praksis bak ordene. På lignende måte vil denne teksten, med potensiale til både å forvirre og opplyse, over tid vaskes bort, bokstavene oppløses, og tilbake står livet i praksis.

Litteratur:

Brazier, David (1995) Zen Therapy; Transcending the Sorrows of the Human Mind. John Wiley & Sons, Inc. New York

Damasio, Antonio R. (1995) Descartes’ Error; Emotion, Reason and the Human Brain. Quill, Harper Collins, New York

Damasio, Antonio R. (1999) The Feeling of What Happens; Body and emotion and the making of consciousness. A Harvest Book, New York

Foucault, Michel (1966/1996) Tingenes orden; En arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket. Aventura Forlag, Oslo

Merleau-Ponty, Maurice (1945/2003) Phenomenology of Perception.
Routledge, Taylor & Francis Group, New York