Bedrag til ettertanke

I morgen er dagen for de fine taler. Verdens miljødag. Støtte til menneskehetens bestrebelser mot det uoppnåelige.

…æ har fire fine lænestola...synger Vømmøl...

Før var arbeid en verdi i seg selv. Mennesket ble fysisk sliten ved å skaffe seg et utkomme. Det gjorde tingenes verdi målbar fordi fysisk kraft hadde sin begrensning; mennesket måtte nemlig hvile. Så konstruerte mennesket verktøy til å lage tingene. Arbeid gikk over til å bli produksjon, mennesket et produksjonsvesen. Vi ble forespeilt uendelig vekst. Konsum kom til forveksling til å ligne på verdiskaping. Mennesket ble til et økonomisk vesen.

…og en gammel parasoll mot sola, bæste tomta i byn…synger Vømmøl...

Georg Henrik von Wright, tidligere professor i filosofi ved universitetet i Cambridge, trekker i boka Myten om fremskrittet, 1994, opp linjer i vår utviklingshistorie: Ødeleggelser av en så skremmende karakter som man kunne observere etter 1989 i det sammenbrutte Sovjetunionens forskjellige deler, måtte stoppes og repareres. Forbruksrusen i de rike landene skulle dempes, energi spares, unyttig forbruk minskes. På den annen side måtte veksten i industrilandene fortsette. Det var nødvendig for kravet om stadig økende levestandard i disse landene og grunnlag for vekst i verdens fattige land.

…du e heldig du Ola, synger Vømmøl...

Men verdens elendighet består først og fremst i at flere av de folkerikeste landene har skrikende fattigdom. Botemiddelet mot fattigdom er økonomisk vekst. Stigende levestandard vil stanse befolkningsveksten, det viser utviklingen i i-landene. Derfor må veksten økes hvis jorden skal reddes (Brundtland-rapporten 1987). Men vil tiden strekke til for en slik selvkorrigerende befolkningsutvikling, spør von Wrights advarsler: Om de fattige ca. fire femtedeler av menneskeheten heves til tilnærmelsesvis samme levestandard som gjennomsnittet i den rike del av verden – med alt det innebærer av forbruk og avfall – ville jorden utsettes for en belastning den trolig ikke ville tåle; menneskearten ville dø ut lenge før den ble liten nok.

…tænk å værra en kelner som skjænke de fine vinan... synger Vømmøl…

Skattelettelser går ikke til velferd, men understreket filosofen Georg Henrik von Wright: Den fungerer som pengemaskin for økt produksjon (Høyres bunnplanke), og gjør oss til konsumvesener som metode til etterkrigsmakt av typen; velg oss og du skal overbruke enda mer neste år. Den siste olje kommer tids nok. Virkningen av slik penge(inn)avl vitner utviklingen i Norge skremmende om siden 1987, oppsummert av Hans Chr. Bugge, professor i miljørett ved UiO: BNP har økt førti prosent. Personlig forbruk har økt med over 30 prosent. Avfallet fra forbruket har økt med over 50 prosent. Mengde farlig avfall øker fra år til år. Persontrafikken har økt med minst 30 prosent. Støtten til offentlige transportmidler er halvert. Energiforbruket har økt med over 30 prosent. Innsatsen for alternative energikilder og økt energieffektivitet har vært svak. Økonomisk vekst har skjedd på en slik måte at miljøvirkninger og ressursforbruk bare har fortsatt å øke. Biologisk mangfoldet svekkes sakte og sikkert. Utslipp av klimagasser har økt jevnt de siste 10 årene. Økonomiske forskjeller har økt mellom rike og fattige.

…tenk å værra ei vaskehjelp som vaske på toalettan der go’dufta ennå kjenns etter de fine rettan, synger Vømmøl, det må då værra paradiset…

For at den moderne økonomien skal fungere, må alle verdslige ting oppstå og forsvinne i et stadig akselererende tempo, skriver Hannah Arendt i sitt hovedverk Det virksomme liv, 1958; husene, inventaret, bilene, alle de tingene vi bruker og omgir oss med må forbrukes så fort som mulig, nærmest fortæres, som om de tilhørte også jordens ”goder” som går nytteløst til grunne om de ikke trekkes inn i det endeløse kretsløpet som menneskets stoffskifte med naturen representerer.

…Royal Garden ligg på motsatt side og skjærme før slakteriet, polet... å resten tå jorda, synger Vømmøl…

I selvbedragets ettertanke: Kan det være at noen har overvurdert seg selv gjennom religiøs villfarelse, forflatende tekno-humanetikk, rå markedstenkning og grenseløst konsum? For om det er slik at menneskets inngrep i naturen med økende ubalanse som konsekvens kan føre til selvødeleggelse, mens en balansert natur på den annen side er garanti for menneskets fortsatte eksistens på jorda, så betyr vel det at den helhetlige natur er mennesket overlegen, ettersom vi er avhengig av naturens bestående? Visst, men tar tid å erkjenne forholdet.

…æ har fire fine lænestola…