EU – en velprøvd metode?

De gamle krigernasjonene Frankrike, England og Tyskland eksploderte i 1914 og 1939. Det moderne prosjekt lå igjen på slagmarkene med Tyskland underst. Aldri mer krig! Ungt blod hadde flommet ned i for tidlige graver. En bekreftelse på Otto von Bismarcks berømte (feiltakelse?) utsagn om at «tidenes store spørsmål avgjøres ikke gjennom taler og flertallsbeslutninger - det var feilen i 1848 og 1849 - men gjennom blod og jern.» (Årstallene viste til revolusjoner i Europa og Frankfurtparlamentets forsøk på å skape et liberalt Tyskland).

Sceneskifte

Den lilletyske samling i årene 1866-1870/71. Preussen hadde beseiret Østerrike, et oppbrudd fra århundrers statlig organisering i Det Tysk-Romerske riket og senere Det Tyske Forbund. Avslutningen på den tyske krig i 1866 hadde tredelt Tyskland. Tretti millioner tyskere befant seg i to og tjue stater innenfor Preussens dominerende statsdannelse, Det Nordtyske Forbund. Åtte millioner var undersåtter i det østerrikske-ungarske dobbeltmonarki. Det største problemet var imidlertid at ni millioner bodde i de uavhengige tyske statene, kongerikene Bayern og Wurtemberg og storhertugdømmene Baden og Hessen-Darmstadt syd for Maine-elven, kalt Det tredje Tyskland. Dette område inngikk som en helt nødvendig del i Bismarcks forestilling om en lilletysk nasjonalstat.

Hva gjør så en maktpolitiker av bismarckformat?

Jo, nittifem prosent av all sydtysk handel ble avviklet nordover. Bismarck opprettet derfor Det tyske tollforbund fra før det stortyske nederlaget i 1866. Enten sluttet man seg til det Nordtyske Forbund eller fikk problemer med markedstilgang og økonomi. Utfordringen var et være eller ikke være for sydtyskernes økonomi. Det gikk ingen vei utenom. Ville man ikke, så skulle man.

Den fredelige økonomiske og forfatningsmessige integrasjon av nord og syd var et avgjørende bidrag i samlingsprosessen, et av Bismarcks geniale sjakktrekk. De sydtyske armeer kom dessuten godt med under preussisk kontroll. Etter den fransk-tyske krig ydmyket keiser Wilhelm I franskmennene den 18. januar 1971 ved å la seg krone i Versailles under uniformerte tyske fyrsters sabelhilsen.

Var Bismarcks vei til et samlet Tyskland ukjent?

Naturligvis ikke. Hundre år senere ble det reist tollmurer omkring et felles marked. Markedsbehov, markedstilgang og markedstvang bygget i økende tempo et supermarked for 485 millioner mennesker. Ingen europeiske nasjoner kunne stå utenfor på sikt (bortsett fra et søkklastet oljenorge). Militær styrkeoppbygging og felles utenrikspolitikk er under utvikling. Visjonen er å bli en motmakt til USA - uten at noen snakker om ressursforbruk og atommakt. Frankrike og Tyskland kjemper om å lede unionen. Snart kan Den gamle verden med ett lederskap i nye maktposisjoner be hvem som helst dra dit pepperen gror hvor som helst i verden. Det var kanskje ikke tanken på femtitallet. Men kom den etter hvert til å bli drøm, tilfeldighet eller nøye planlagt?

Som sagt, det er lov å spekulere så fredelig har vi det.