ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet

FN - verdens samvittighet?

FN-hovedkvarteret i New York. Arkivfoto: Djmutex.

Kommentarer

Interessant og viktig problemstilling

Øyvind Strømmen

30. mai 2007

Spørsmålet om hvordan FN fungerer når f.eks. flere av landene i menneskerettskommisjonen har relativt lugubre regimer er et viktig spørsmål. Det fortjener absolutt en diskusjon, selv om jeg ikke synes du lykkes spesielt i en artikkel som virker å prøve å sparke i mange retninger samtidig.

Dessuten er det vel en viss ironi over at din FN-kritikk i stor grad baserer seg på data fra Human Development Report, utgitt av UNDP, som vitterlig er et FN-organ?

hrmf...

turn.self.off

30. mai 2007

FN sine medlemsland har blitt skuddredde rett og slett.

den store forskjellen mellom FN og folkeforbundet i sin tid, var at sistnevnte hadde ikke noen egne hær som de kunne sette inn om noen brøt ut.

i de første ti-årene FN var i funksjon så sto jo nesten landene i kø for å sende sine tropper i tjeneste (om jeg har forstått situasjonen rett).

men så viste det seg at FN soner og soldater ble ikke respektert. de ble heller skyteskiver for alle parter.

ei heller har det vært noen form for regulær krig siden FN ble opprettet. faktisk så har vel til og med USA unngått å bruke ordet krig i de stridigheter de har vært direkte innblandet i nettopp for å holde FN og lignende unna. så når selv storebror velger sine ord med omhu for å unngå det system som er opprettet så vet jeg ikke om FN er rette stedet å "angripe".

på samme måte som att rettssalen kun fungerer om den blir respektert, så fungerer FN kun om den blir respektert. FN står og faller på sine medlemmers integritet. så det er ikke diktaturene som er det store problemet, det er at ikke en gang demokratiene respekterer FN så snart FN står i deres vei.

det vil være som at statsministeren i norge viste fingeren til domstolen om de kom med en dom som han ikke likte.

og den ene tingen som skulle gjøre FN mer funksjonsdyktig en folkeforbundet, FN "hæren", er det omtrent ingen nasjoner som ønsker å støtte uten mulighet til å få sine egne ut så snart de får problemer.

med andre ord, FN får ikke mulighet til å være FN. så å angripe FN som feilende, når det ikke får mulighet til å gjøre jobben sin, er å skyte baker for smed eller hva det nå heter seg.

det er nok demokratier i FN til at diktaturene kan motarbeides. men det krever samarbeid og ærlighet. ingenting av det finnes i dag med tospannet USA og england som skriver om regelboka etterhvert. hvorfor skal de andre ungen oppføre seg når storesøskena ikke går foran som gode eksempel?

Kommentar

Frikk

31. mai 2007

Det er mye FN kan kritiseres for, men noe av kritikken i dette innlegget er ikke så treffende etter min mening.

Husk at FN er et internasjonalt organ. Medlemmene er stater i folkerettens forstand, som har gått sammen om noen felles spilleregler for de mellomstatlige relasjoner. Nettopp ”mellomstatlig” er et nøkkelord: FN har ikke tatt sikte på å regulere rent interne forhold. Så lenge statenes virksomhet ikke har noe grenseoverskridende element, ligger det i utgangspunktet utenfor FNs område. Nå er det imidlertid praktisk med særtraktater og konvensjoner, f.eks. om menneskeretter, demokrati etc. Men et medlemskap i FN medfører ikke i seg selv at rent interne anliggender underlegges overstatlig kontroll.

En FN-stat kan altså stå fritt til å drive borgerkrig, til å undertrykke dissidenter, til å drive folkemord. Og dette skyldes ikke at det anses for ”bagateller,” men at det ikke er mellomstatlig relevant.

Nå er imidlertid dette bare et utgangspunkt. FN har i flere tilfeller anstrengt seg for å anse interne anliggender som folkerettslig relevante, slik at Sikkerhetsrådet kan intervenere. Typisk er at folkemord etc. anses å skape ustabilitet og spenninger mellom stater. (Når det gjelder sondringen mellom ”slemme” og ”snille” stater, håper jeg inderlig ikke forfatteren mener at FN skal være forbeholdt de snille – da har man jo plutselig intet maktmiddel man kan bruke for å stagge verdens despoter, om en ikke skal leke verdenspoliti, da).

FN har altså store muligheter for å gripe inn. Problemet er, som vi vet, at FN av og til (og ofte når det gjelder) er handlingslammet. Så det er et praktisk behov for å redegjøre for staters rett til å forhindre folkemord og andre grove forbrytelser.

Statenes rett til å intervenere uten mandat er veldig begrenset – det må være ledd i en forsvarskrig. Den enkelte stat har altså mindre intervensjonsrett enn FN, og inngripen for å hindre folkemord eller lignende, er forbudt.

Da Norge sammen med NATO grep inn i Kosovo, begikk vi altså kanskje folkerettsbrudd. Nå er imidlertid folkeretten temmelig vag og usikker. Man kan ikke uten videre lese FN-paktens bestemmelser ordrett. Det har aldri kommet opp for FN-domstolen om det er forbudt for stater å gripe inn for å hindre interne katastrofer i fremmed land (Serberne prøvde visst, men lyktes ikke).

Forfatterens uttalelser om moral faller litt på kanten. Som regel er jusen et uttrykk for myndighetenes syn på hva som moralsk sett er galt og riktig (drap er ikke en forbrytelse bare fordi det er samfunnsøkonomisk skadelig). Men folkeretten er ganske annerledes. Det er ingen autoritet som lager reglene, og som kan ta hensyn til hva som anses som god moral. Reglene lages av statene selv, og kan på sett og vis heller anses som avtaleklausuler. Og hva som anses som moralsk vil jo variere fra land til land. Det ene syn har vel ingen større legitimitet enn et annet.

Jeg vil nok imidlertid tro (og håpe) at få stater vil ha noe imot at folkemord unngås, selv om det skjer uten FNs godkjennelse. Og siden det til syvende og sist er statene som dikterer folkerettens regler, vil det være trolig at en stat ikke vil sendes i fengsel for slik inngripen. Det vil snarere være unnlatelsen derav som alment vil betraktes som forbrytersk.

Alle diktaturer i verden er medlemmer i FN. Må og bør det være slik? Hvor dypt stikker moralen i FN-systemet? I et nøtteskall til prinsippet om medlemsstatenes suverenitet. Innblanding i lands indre anliggender ville lagt FN død for lengst. Derfor har FN etter 1945, med tilpasset jus, sedvanlig diplomatiske dannelse og realpolitisk nødvendighet, tilpasset seg mord på enkeltmennesker eller grupper mennesker, folkemord, politiske drap og massemord i medlemsland.

Forfatter Bjørn Arvid Jenssen <bajensseSPAMFILTER@online.no>

Publisert 29.05.2007 23:07.

Sist endret 29.05.2007 23:22.

Democides i størrelsesorden og vannvidd historien ikke kan vise maken til. Menneskers lidelser under krig er udiskutabelt grusomt. Men et av tidens store moralske dilemmaer er om totalitære og autoritære regimer fortsatt skal kunne undertrykke og massemyrde ubevæpnede innbyggere i 1900-tallstakt, da 169 000 000 falt for despotenes ljå (2 000 000 i ”demokratisk regi”), Human Development Report (HDR), 2002.

Hva snakker vi om? Jo, at regimer i FNs medlemsmasse har massedrept innbyggere i årevis. Det har til nå vært en uangripelig forbrytelse per FN-prinsipp. Folkeretten regulerer nemlig ikke slike bagateller. Det får være grenser. Men angripes vannviddet uten resolusjoner i Sikkerhetsrådet blir det straks en forbrytelse. Verdensordningen går av hengslene. Man blir i villrede. Finjuss og praksis stemmer ikke lenger. Mennesker kan bare slaktes en masse per enstemmige vedtak. Da er fremgangsmåten folkerettslig forsvarlig og moralsk høyverdig.

Hvorfor talte ikke FN med en stemme før Irak-krigen? En vesentlig grunn er at FN-diktaturer og FN-demokratier har forskjellig mål. Kina er verdens største diktatur. Russland lang unna demokratiet. Samtlige muslimske stater i verden er totalitær eller autoritær. Alle de nevnte er interessert i at den vestlige demokratiske akse svekkes. Det gir livsrom. Demokratiene ønsker demokratisk utvikling. Despotene overlever bare ved å undertrykke og utrydde. Menneskerettigheter står i veien for dem. Andre land som Frankrike har avskydd USA siden andre verdenskrig for supermaktens posisjon og kultur; hva er vel Europa uten Frankrike? Tyskland har tapt to verdenskriger, den siste mest på grunn av USA. Brukte man Irak-problematikken som en passende innledning til å innlede bruddet med USA? Høyst sannsynlig, for lenge har det europeiske lederskapet snakket om å gjøre EU til USAs motmakt i verden. Nå er man i ferd med å bli stor nok.

I pressen og på gatene synger man Åh-jaaaaa!!

Hvem syns mest synd på hvem? Alltid når demokratiene med USA i front setter foten ned, like fra dannelsen av NATO til i dag, kryr det på boulevardene. Motivene for å fiske i rørt vann er ymse. Noen kommer ikke over at Sovjetunionen åndet ut mot den demokratiske mur i 1989. Billige politiske poenger, et annet. Uutryddelig europeisk intellektuell lengsel etter noe mer enhetlig enn ustyrlige demokratier, ser ikke ut til å dø hen. Men slå heller opp i HDR 2002. Der står det at verden mangler demokrati og menneskerettigheter. Spør du imidlertid hvor mange diktaturer som fins innenfor FN, svarer FN at, nei, det begrepet er ukjent. Naturligvis, regimene kunne blitt fornærmet; stengte oljekraner; Kina lukket sine markeder; Muwgabe satt fransk sjampagne i vranghalsen; Castro slukt sigaren; eller hva med en atomladning i hodet fra Nord-Korea, landet som har sultet i hjel 2 500 000 innbyggere etter 1995 (HDR)?

FN-kompromissets diktatur lammer. Hensikten med fredskonferansene i Haag for hundre år siden, Folkeforbundets og FNs ideer og den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser har vært å beskytte sivile. Massedrap på 169 000 000 ubevæpnede mennesker innenfor statsgrenser viser at FNs rolle må tas opp til vurdering. Det er en ting. Når menneskerettighetene brytes på alle nivåer hver eneste dag, tiår etter tiår, fremstår i tillegg tidens moralmarsjer som en forskrævelse ut i den ytterste fordummelse og fortielse. Hvor har tidenes moralske passgjengere gjemt seg i lyset fra unevnelige millioner barn, kvinner og menn som har falt, og som fortsatt faller, i totalitære massegraver?

Denne artikkelen står for forfatterens egen regning. Artikkelforfatteren besitter også selv copyrighten, men har samtykket i at Depesjer fritt kan gjengi artikkelen i sitt redaksjonelle produkt, på hvilket tidspunkt Depesjer eventuelt påtar seg redaksjonelt ansvar. Redaksjonen i Depesjer og/eller Borgerjournalistene.org redigerer kun de artiklene som anvendes i Depesjers øvrige artikkelsortiment, og foretar språkvask etter behov. Artikler som forblir på Borgerjournalistene.org er imidlertid ikke gjenstand for slik redigering eller språkvask. Vi ber våre lesere gi beskjed om artikler som bryter med god presseskikk, Norges Lover eller anstendig journalistikk. Benytt i så fall denne e-postadressen: redaksjonSPAMFILTER@depesjer.no