Kjønn i arketypisk forstand
Samfunnsdebatten om kjønn har pågått i minst hundre år. Det begynte med kravet om stemmerett ved forrige århundreskifte. Så fulgte et opphold på grunn av verdenskrigene og så var debatten i gang igjen på 50-60-tallet. Og den fortsetter i dag. Hundre år med debatt om samme tema. Det får en til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er, gjør det ikke?
Men ikke bare det, det får en også til å lure på om hva det er man egentlig diskuterer og særlig hvilke kriterier man egentlig diskuterer ut i fra. I et slikt lys blir det naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i. Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om menneskerettigheter, men som ikke klarer å gi noen løsninger på dem? For å kunne svare på det, må man begynne å snakke om de fundamentale båndene – eller mangel på bånd – mellom ”samfunnet som overbygning” versus ”individene”. Min påstand er at det genuint menneskelige består i at vi alle besitter maskuline (Animus) og feminine (Anima) egenskaper, men at vi like fullt har klart å skape oss et samfunn som er ensidig maskulint.
Arketyper
Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle besittere av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den sitasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn.
Utviklingen av det maskuline samfunn
Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ.
Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakket de helt frem til vår tid, om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.
Men de maskuline egenskapene har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Man kan for eksempel diskutere ulike menneskerettigheter til man blir blå i tryne, men til syvende og sist blir løsningen at man må tilpasse seg overbygningen. De evigvarende diskusjonene vi blir utsatt for, må være vitne til eller forført til å delta i, er intet annet en fåfengte forsøk på protest – protester som man før eller siden, på grunn av utmattelse, må bøye av for. Det at kjønnsdebatten har vart så lenge som den har, skyldes det faktum at Anima, en helt sentral del av det å være menneske – ikke kvinne – ikke lar seg utrydde uten videre. Men det spørs om vi ikke likevel nærmer oss utrydningen av Anima med stormskritt.
Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner og homofile utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.
Det vi står overfor i dag er et samfunn som er fundamentert i de maskuline verdier. Dermed får vi også de evige debattene om menneskers rettigheter som kun kan resultere i at man får det ”godt” hvis man tilpasser seg den maskuline verdensorden. Og så lenge samfunnet består i sin maskuline form, vil vi høyst sannsynlig fortsette med å måtte forholde oss til de evige debattene – om det å være menneske – i all uoverskuelig fremtid.
Anima må inkluderes i overbygningen
Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, den såkalte rasjonalitet og teknologisk utvikling som retningsgivende, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir også enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.
Men det ser ikke lyst ut. Store tenkere som bl.a. Spinoza, Nietzsche, Jung og Foucault viet alle sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre. Men glatt har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi har støttet opp om vestlig koloniseringen av andre verdensdeler også. Siste skudd på treet er invasjonen av muslimske samfunn, en invasjon som høyst sannsynlig vil ende med at også de må underkaste seg vår teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?
Denne artikkelen står for forfatterens egen regning. Artikkelforfatteren besitter også selv copyrighten, men har samtykket i at Depesjer fritt kan gjengi artikkelen i sitt redaksjonelle produkt, på hvilket tidspunkt Depesjer eventuelt påtar seg redaksjonelt ansvar. Redaksjonen i Depesjer og/eller Borgerjournalistene.org redigerer kun de artiklene som anvendes i Depesjers øvrige artikkelsortiment, og foretar språkvask etter behov. Artikler som forblir på Borgerjournalistene.org er imidlertid ikke gjenstand for slik redigering eller språkvask. Vi ber våre lesere gi beskjed om artikler som bryter med god presseskikk, Norges Lover eller anstendig journalistikk. Benytt i så fall denne e-postadressen: redaksjonSPAMFILTER@depesjer.no

Logg inn

Camilla Fadum <ckfadum