Kultur og biologi

Debattens utgangspunkt var Strømmens spørsmål til brødrene i artikkelen ”Kva for ein biologi?”, om hva de egentlig la i biologi. Og svaret kom i form av to lange artikler; Biofobi, del en, to og tre. Og Etnofobi, del en og to.

Spørsmålet fra Strømmen var klart, dog spurt i en smule aggressiv tone. Spørsmålet var med andre ord pakket inn i en rekke lite hyggelige og uholdbare påstander. Sånn var det bare. Strømmens svar på det, var at han hadde ikke noe interesse av å pakke ting inn i bomull, ei heller være såkalt politisk korrekt. Jeg tror ikke noen krever av ham å pakke ting inn og å være politisk korrekt i denne debatten, men jeg tror mange faktisk savner en viss ydmykhet og respekt for andre som ikke tenker som ham.

Like fullt har svaret fra brødrene Anfindsen vært sakelig og klart. De har ikke latt seg forføre nevneverdig av Strømmens følelsesutbrudd. Det er egentlig veldig imponerende.

Ikke dermed sagt at jeg er enig i brødrene Anfindsens forståelser av ting. De fremstår som det jeg ynder å kalle ekte Positivister. De er det mange av i vårt samfunn. For brødrene Anfindsens del, kommer det helt klart til uttrykk ved at de ønsker å sidestille biologi med kultur. De ønsker med andre ord noe deterministisk – noe fast – opp i alt det flytende og foranderlige som en ensidig vektlegging av kultur er og blir. Et typisk positivistisk trekk, dette behovet for kontroll, allmenngyldige svar, allmenngyldige sannheter osv., også når det gjelder menneskelige affærer.

Så lenge ikke forskningen har noe svar, sier brødrene Anfindsen, så må vi fortsette med å anta at biologien har betydning. Og det er der de tar feil. For forskningen har vist at biologien ikke har betydning angående menneskelige affærer. Det er blant annet denne forståelsen som er så revolusjonerende innen vitenskapen i vår tid.

Naturvitenskapelig forskning har holdt på lenger enn humanistisk forskning. Men når det gjelder menneskelige affærer så har humanistisk forskning fått overtaket. Dette fordi mange nå har innsett at biologien kun har en begrenset verdi, når det kommer til det å forstå menneskelige relasjoner og affærer. Biologien har vist oss at det genetiske mangfoldet er så stort og varierende, at vi rett og slett bare må akseptere at det er det som gjør hver og en av oss til unike individer – en ide som også den internasjonale menneskerettighetserklæringen hviler på.

Av denne enkle grunn er det fornuftig å overse genetikk i debatter om humane affærer. I motsetning til gener, går det an å kategorisere ulike kulturer. Man kan forstå andre mennesker og menneskelige relasjoner bedre ved å forske på deres tradisjoner, historie og religion. Samme forskningsresultat kan ikke biologien vise til. Så langt har de ikke klart å påvise noe annet enn at gener er rent individuelt – med andre ord, at gener ikke kan kategoriseres utover å si; blåøyde, grønnøyde, hvite, svarte, mann, kvinne. So what? Eller mener brødrene Anfindsen virkelig at en kvinne skal la biologien fortelle dem hva de er, og således hvordan de bør innrette sine liv? Eller mener de at hvis integreringen skal foregå så smertefritt som mulig, så må vi også forstå de biologiske forskjellene – akkurat som vi må forstå de kulturelle? Det høres søkt ut – så det er adskillig mer nærliggende å anta at de kanskje mener at det faktisk finnes genetiske forskjeller som er så viktige at vi bør holde enkelte raser atskilt.

Den eneste erfaringen vi har med slike antagelser, er negativ. For hva har skjedd opp igjennom historien når vi har brukt biologiske forskjeller som determinerende og avgjørende for hva hele grupper av mennesker er? Den evigvarende og aggressive feminismen i kampen mot ideen om at menn er smartere – er jo stadig aktuelt. Ellers har vi biologiens determinerende forståelse som rådet når vi ser tilbake på Vestens globale kolonisering; Aboriginere i Australia og Sør Amerika ble, og blir fremdeles av noen, ansett som dyr. Asiaterne ble i alle fall helt frem til 2. verdenskrig ansett som mindreverdige av de aller fleste i Vesten. Mange i Vesten ville nok reagert helt annerledes på bombingen av Hiroshima og Nagasaki i dag, for å si det slik. Og sist men ikke minst, vi må ikke glemme det biologiske aspektet da Tyskland forsøkte seg på utrydning av jøder – heller ikke for mer enn drøye seksti år siden.

En vennligsinnet, dog fornuftig, måte å se dette problemet på kan være å lure på om biologien sammen med andre naturvitenskaper og tilhengere av disse, har hatt og har problemer med å skille mellom det å være et engasjert politisk subjekt i noe som burde være en objektiv naturvitenskapelig forskning – nemlig deskriptiv og rent faktaorientert. Humaniora vitenskapen har på sin side, i stor grad, løsrevet seg fra determinerende, faktaorientert og deskriptiv forskning – noe de nødvendigvis har måttet gjøre. Men de på sin side, må heller ikke pretendere å kunne si noe om allmenngyldige sannheter – som da faktisk naturvitenskapen kan gjøre – når de for eksempel klarte å påvise at jorden er rund og ikke firkantet. Det er en allmenngyldig sannhet, som gjelder for alle. Og denne type allmenngyldig sannhet kan humaniora ikke komme opp med. Det er dette som er forskjellen på naturvitenskap og humaniora.

Innenfor Humaniora er det i dag en dominerende forståelse for ideen om at biologi representerer noe essensielt, men at det ikke er determinerende for studier av menneskelige affærer. For eksempel; kvinner føder barn, men forskningen og erfaring har vist at vi kvinner fortsetter med å være kvinner selv om vi ikke føder. Det finnes mange måter å være kvinne på. Det samme kan sies om alle biologiske forskjeller, de er der, de er essensielle, men de er ikke determinerende for hvem vi er eller hva vi gjør som menneske.

Men for brødrene Anfindsen er biologi viktig. De terper ustoppelig på at biologi er viktig for vår forståelse av menneskelige relasjoner, men kommer ikke med et eneste svar om hvorfor og på hvilken måte. De viser kun til fremtidig forskning. De sier at man må overlate spørsmålet om biologiens betydning til forskningen, og synes totalt å overse at flere hundre år med biologisk forskning ikke har ledet mot de resultatene de synes å se for seg. Jeg ville være ekstremt interessert i å høre hva brødrene Anfindsen forventer at forskningen skal finne og hva den eventuelt skal bety. Med en så stor interesse for et forskningstema, ville det være virkelig rart om de ikke også har formeninger om hva en slik forskning skal kunne fortelle oss. Det kan også høres ut som om de tror at forskningen faktisk har kommet opp med forskningsresultater, men at de blir holdt skjult av hegemoniet. Å komme med slike påstander uten bevis, høres faktisk ut som paranoia.

Vi har lenge hørt nå at naturvitenskapen sliter med å rekruttere nye folk. En av årsakene kan være at det nå har blitt tydelig at naturvitenskap ikke har rom for mening, tolkning og verdier. Naturvitenskapen bør og skal være rent deskriptiv. For mange blir det kanskje kjedelig. Men etter hvert vil interessen kanskje våkne til live igjen, når de som rekrutterer kan vise til hvor enormt viktig biologien kan være for å forstå vårt forhold til naturen – til planter og dyr. Det kan gi biologifaget mening igjen. Etter min mening, nå når jeg først er inne på det, så har biologene sviktet grovt med sin forskning. Hvordan har de tillatt at vi har havnet i den miljøkrisen vi har? Hvor har de vært?

DEMOKRATIET

Naturlig nok har spørsmålet om demokratiet blitt trukket inn i denne debatten. Det er jo det, det til syvende og sist handler om – hva slags samfunn vi har og hva slags samfunn vi ønsker oss – hva slags demokrati vi ønsker oss.

Jeg er ikke et sekund i tvil om at både Strømmens og brødrene Anfindsens engasjement springer ut fra et oppriktig ønske om å gjøre samfunnet til et bedre sted for oss alle. Jeg er heller ikke et sekund i tvil om at de begge, tross gode intensjoner, griper det feil an.
Et stort problem med debatten, og for så vidt de aller fleste debatter i vår tid, er at de tar for seg ett isolert problem. Her handler det om innvandring, og diskusjonen går kun på betydningen av fysisk miksing av mennesker fra ulike kulturer. Strømmen forfekter at vi må åpne for alle. Brødrende Anfindsen forfekter at vi må være forsiktige. De synes klart å representere to veldig så klassiske standpunkter – Strømmen er den liberale, brødrene Anfindsen er de konservative. Disse to virkelighetsforståelsene råder i mange andre debatter også, det er den klassiske samfunnsdebatt i full blomst, vi er vitne til.

Etter min mening blir det for snevert. Det er typisk for alt i vårt samfunn at problemer søkes løst enkeltstående. Vi går til ett enkelt problem, vi vil løse det ene problemet – ferdig med det. Men slik fungerer det ikke. Den ivrige intellektuelle debatten, der partene slår hverandre i hode med argumenter, gir oss kun en illusjon av at vi faktisk gjør noe, men egentlig stamper vi bare rundt i de samme og evige problemene. USA har ført denne debatten så lenge debatter har blitt ført offentlig. Og hvor står de i dag? Det siste jeg hørte var at ”African Americans” nå starter egne foretak og diskriminerer bort de hvite. Dette fikk jeg høre av hvite, og stemmene deres var fulle av indignasjon. (Se min artikkel; ”Mening, Kritikk eller noe annet?” om utilstrekkeligheten ved den tradisjonelle debattkulturen)

Jeg synes med andre ord at innvandringsdebatten har fått en unormalt stor og lite fruktbar proporsjon i det mange synes å forstå den som viktigere enn alle andre diskusjoner. Ærlig talt, det grunnleggende spørsmålet vi egentlig forholder oss til; hva slags samfunn vi ønsker oss, angår like mye mange andre ting også – som for eksempel skilsmissestatistikken, eller kjønnsdebatten, eller skoledebatten, helsedebatten, tiggerdebatten, prostitusjonsdebatten, rusmisbrukerdebatten osv. Alle disse tingene henger sammen, alt handler om det å være menneske. Alt sammen handler om hvordan vi mennesker er i stand til å forholde oss til forandring og, i dag spesielt, om å ta opp i oss det mangfoldet som eksploderer rundt oss. Et eksplosivt mangfold som kan oppsummeres i to ord; OPPLØSNING og FREMMEDGJØRING, ikke bare for nordmenn, men for alle mennesker overalt. Og mangfoldet handler slettes ikke bare om innvandring. Det handler like mye om at vi nordmenn reiser mye mer enn før, det handler om de hundrevis av tv kanalene som nå er tilgjengelige for oss, og ikke minst handler det om internet. I lys av den revolusjonerende utviklingen med internet, synes sågar innvandrerdebatten for meg, å få en klar sekundær betydning. Internet synes for meg å være en kraft som vil rokke adskillig mer ved vår mentalitet enn det innvandring vil klare.

Selv om vi skulle sperre alle grenser for innvandring, ville Norge like fullt være et samfunn i oppløsning. Innvandring utgjør bare en av mange faktorer. Og jeg tror vi gjør lurt i å vurdere oss selv i forhold til den generelle oppløsningen og fremmedgjøringen, fremfor å gjøre innvandrere til det primære fokus. Urolig barn for eksempel, eller den høye skilsmissestatistikken, rusmisbruk, spiseforstyrrelser og fedmeproblematikken, kriminalitet og vold osv., faller alt sammen inn under den mer overordnede kategorien; oppløsning og fremmedgjøring. Alle disse nevnte tingene angår oss i stor grad og ville gjort det selv om vi ikke hadde hatt innvandrerspørsmålet å forholde oss til. Innvandring føyer seg altså bare inn i rekken av mange faktorer som berører vårt samfunns adskillig dypere og mer prinsipielle utfordring, nemlig oppløsning og fremmedgjøring.

Men det er selvfølgelig lettere å skylde på fremmede mennesker for all smerten og frykten vi føler inni oss, enn det er å skylde på for eksempel oss selv, teknologi eller materialisme. Det er en naturlig reaksjon, dog barnslig, og derfor en reaksjon vi etter hvert bør heve oss over. Materialisme og teknologi må også ta mye av ansvaret for den smertefulle oppløsningen vi i dag erfarer, det er sågar det som ligger til grunn for at globaliseringen i dag skyter frem. Men aller mest bør vi gå i oss selv og spørre hvilken utvikling det egentlig er vi aksepterer og deltar i.

Ett første skritt kan kanskje være at vi revurderer hva vi synes er viktigst for fremskritt; mennesker eller materialisme og teknologi. Ikke i betydningen at traktoren skal fjernes – internet for den sakens skyld – men i den forstand at vi må begynne å innse at det å utvikle menneskelige relasjoner, er viktigere enn noe annet for å fremme utvikling. Vi har imidlertid ingen tradisjon for en slik forståelse. Troen på teknologi og materialisme har en historisk legitimitet. Teknologisk og materialistisk utvikling har alltid blitt ansett som fremskritt. Annerledes kulturer derimot har vi ikke ansett som positive bidragsytere for utvikling. (litt forskning har blitt gjort på området de siste årene) Tvert i mot, det har vært fullt ut legitimt å utrydde de som ikke har vært som oss. Nå er det på tide å endre fokus. Det å ha troen på mennesker, er i dag mye viktigere for fremskrittet, enn det troen på teknologien og materialisme er. Og stikkordet vi bør holde fokuset på er, som sagt: FREMMEDGJØRING, ikke bare vår egen, men innse at det er noe alle verdens mennesker i dag sliter med.

I et slikt lys har ingen av oss i vesten noe særlig å skryte over, ikke en gang de som snakker varmt og lenge om en fullstendig ukritisk integrering. For de som snakker slik, sitter som regel i sine flotte hus og hytter og blir ikke berørt av noe, ofte ikke engang av sine nærmeste. Det er med andre ord også verdt å ta en titt på forholdet mellom toleranse og likegyldighet.

Fundamentalisme

Og endelig, når det gjelder frykten for fundamentalisme som er Strømmens primære fokus, er jeg helt enig i at det er god grunn til å frykte det i dag, både hjemme og ute. I en verden i oppløsning er faren for fundamentalisme større enn ellers. Fundamentalisme betyr at en person er ekstremt og ofte ukritisk involvert i en sak eller i en religion. Ideologien eller religionen er systematisk utformet med ett sett dogmer og regler. Fundamentalisten tar disse på alvor. Det som kjennetegner fundamentalisten er med andre ord rigiditet fremfor fleksibilitet. All forskning viser også at fundamentalisme springer ut fra frykt og angst. Man går til det ekstreme for å skape orden, kontroll og oversikt i en kaotisk verden. I Norge i dag ser vi mange ansporinger til fundamentalisme. Vi ser det i innvandringsdebatten, vi ser det i Statskirkedebatten, i den politiske debatten, i debatten om nasjonalstaten, osv.

Den sterke troen på det vestlige og sterkt sekulariserte demokrati vi i dag har, blir av mange oppfattet som en form for fundamentalisme. George Bush er en klar representant for en slik fundamentalisme. Han mener det helt sikkert oppriktig, og intensjonen er sikkert god, når han taler om demokratisk utvikling i andre land. Det blir bare litt feil når han slakter mennesker i prosessen. Å drepe andre for å oppnå det man selv synes er bra – noe vesten har lang tradisjon med å gjøre – er faktisk, uansett hvordan man vrir og vender på det, et typisk uttrykk for fundamentalisme. Nordmenn er verken bedre, flinkere, mer utviklet eller dårligere enn andre mennesker, vi gjør lurt i å innse det.

Boktips: "Savnet fellesskap" av Zygmunt Bauman
"Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser" av
Zygmunt Bauman
"The Battle for GOD. A history of fundamentalism" av
Karen Armstrong