Men viktigst av alt er troen

Men slik det er i dag, synes mange fremdeles å foretrekke det homogene – der idealene er: Den hvite mann og det heterofile ekteskap.

Kirken og problemstillingene

Likestillingen i Norge har kommet så langt at de færreste av Kirkens menn og kvinner vil i dag ikke finne på å si at feminismen ikke har vært en god ting. Utnevnelsen av en kvinnelig biskop var slutten på den debatten. Man har ikke kommet like langt når det gjelder spørsmålene om homofili og innvandring. Det er underlig at de Konservativt Kristne ikke selv ser paradoksene – ikke ser selvmotsigelsene – i sin egen praksis og i egne holdninger.

Lenge undertrykket Kirken kvinner, det gjør de ikke lenger. Nå undertrykker de ”bare” homofile og innvandrere. Jeg er ikke noen Bibelekspert, langt i fra, men jeg kan banne på at Kirkens menn, en gang for ikke så lenge siden, fant like gode argumenter i Bibelen for å undertrykke kvinner, som de i dag gjør for å undertrykke homofile. Men tolkningen når det gjelder kvinner har forandret seg, når skal den endre seg når det gjelder homofile?

Så vidt jeg vet, finnes det ikke noen argumenter i Bibelen som taler for undertrykking av innvandrere og ulik religiøs tro. Så undertrykkingen av innvandrere og ulike religiøs tro, handler nok mer om at Kirken ser det som sin oppgave å styrke nasjonalstaten – ”en kirke for NORDMENN”. For øvrig en merkelig ide i et åndelig hus. Som om det åndelige kan avgrenses med menneskeskapte røde streker på et kart (se min artikkel om Stat og Kirke i dette forum).

Felles for alle problemstillingene handler altså om det jeg nevnte innledningsvis – en sterk skepsis mot fysiologiske forskjeller. Argumentene Kirken anvender er, som jeg videre har forsøkt å vise, en salig blanding av tro, politikk og en tidsriktig tolkning av Bibelen – et typisk trekk ved fundamentalismen.

Men viktigst av alt er troen.

Argumentet som aldri blir sagt høyt i offentlige debatter, men som likevel ligger til grunn hos alle konservativt Kristne, er at mennesker som ikke lever i henhold til deres virkelighetsforståelse, vil ende opp i helvete. Jeg vil tro at det er dette som gjør så vondt for de utsatte – de som Kirkens konservative kvinner og menn fordømmer. Hva skal man svare på et slikt underforstått argument? Hva har man å stille opp med, egentlig, når man dirkekte – helst indirekte via vage argumenter, gester og kroppsholdning – blir fortalt at ”du vil havne i helvete.”? Heri tror jeg de konservative finner sin makt. Deres sterke tro og deres sterke og underforståtte holdninger og argumenter har rett og slett en målbindende kraft – både for andre og for dem selv. Det lukker fremfor å åpne. Det verste er at de slipper å ta ansvar for egne holdninger, fordi det er Gud som snakker – det er Guds ord, ikke deres egne.

Vi må vokte oss for fanatismen. Vi må være oppmerksomme på den og vi må forstå den. Den finnes like mye i Norge som i andre land.

GOD PÅSKE!