Ondskap

Jeg opplever spørsmålet: ”Hva er ondskap?”, som det viktigste og mest fundamentale spørsmålet vi i dag bør reflektere over. I mine egne tekster ligger det alltid et mer eller mindre implisitt uttrykk for hvordan jeg selv forholder meg til ondskap. Enten jeg skriver om Feminisme, Oslo by, selvhjelpsbøker, debattkultur, vitenskap, etc. etc., så ligger det alltid til grunn en ide om at krefter utenfor oss selv styrer oss for mye. Vi tror for mye på media, vitenskap, tradisjoner, politikk og religion og for lite på oss selv. Og slik jeg ser det, er det kjernen til all ondskap. Dette gjelder for all verdens mennesker i all verdens land.
Ondskapen som kommer til uttrykk er situasjonsbetinget. Den vil variere avhengig av tid, sted og person(er), men fundamentalt sett har all ondskap, slik jeg ser det, noe essensielt til felles – nemlig en lite utviklet bevissthet.

Ondskap er et hardt ord, men å lage tabu ut av det, tjener ingen av oss på. En måte å forstå ondskapen på, er ved å sammenligne det med kjærlighet. Kalde versus varme følelser (frustrerte versus harmoniske følelser). Svært få av oss går rundt i ekstase i henhold til det ene eller det andre. Men vi besitter begge deler. Forskjellen på varme og kalde følelser er at varme følelser kan vi ikke få nok av, mens for mange kalde følelser kan føre til tragedier. Så vår målsetting må være å bygge opp under og prøve å utvikle varme følelser – hos oss selv og hos dem rundt oss.

Ikke det at vi bare kan eller skal besitte varme følelser, selvfølgelig ikke! Uten kalde følelser kan vi sågar ikke erfare varme følelser. Så vi skal krangle og herje, men så bør vi bli ferdige med saken innen rimelig tid. Det er noe merkelig som skjer når både private og offentlige konflikter pågår år etter år, tiår etter tiår.

Konfliktene i verden dag er mange, de er vedvarende og de blir veldig ofte dramatiske. Jeg har sett søsken krangle en hel voksen alder, jeg har sett mor og datter herje hele livet, jeg har sett konflikt omkring religion og seksualitet, jeg har sett mange vakre piker bli syke fordi de ikke synes de er tynne nok, jeg har sett skilsmisser, utroskap, rusmisbruk og selvmord. Alt dette bare i mitt eget lille liv. Jødeutryddelsen var dramatisk, en hendelse som sitter som en sterk og sårbar klump i kroppen min. (det har blitt skrevet noen heftige skildringer og min egen far opplevde krigen). Jeg har levd med Amerikanernes innblanding i Østen i flere tiår og jeg har levd med 9/11 i seks år og det har ikke vært verken stillstand eller forbedring i begivenhetene. Vi snakker om vedvarende kalde og upersonlige følelser – på alle plan.

Forholdet mellom holocaust og spiseforstyrrelser

Jeg er helt sikker på at mange reagerer på at jeg sammenligner for eksempel folkemord med spiseforstyrrelser eller med skilsmisser, for den sakens skyld. Folkemord er da noe helt annerledes enn spiseforstyrrelser, tenker mange. Ja, i sin uttrykksform er det selvfølgelig to vidt forskjellige ting, men la oss se på prosessene. I begge tilfeller har vi å gjøre med ofre og overgripere, slik jeg forstår det. Den med spiseforstyrrelse er offer for reklamen og materialismen. Jøden på sin side, var offer for et statsapparat som systematisk forsøkte å utrydde et folkeslag. Når det gjelder overgriperne; både reklamefolk og nazistene har det til felles at de begge opererer etter det samfunnet forteller dem er ok. Jeg har hørt nok av reklamefolk si at; ”vi må jo tjene penger”. Det samme sa nazistene. Nazistenes handlinger førte mer direkte til ruinering av liv enn det reklamen og materialismen gjør, men begge deler dreper menneskenes sjel. Så kan man spørre, hva er motivene til nazisten og reklamemannen? Felles for de begge er først og fremst den at de begge handler som de gjør fordi samfunnet legaliserer det – en såkalt instrumentell ondskap, men det kan selvfølgelig også handle om ønske om å hevde seg ved å bevisst trykke andre ned i prosessen – en såkalt demonisk ondskap. Begge disse motivene finnes i en rekke yrker; hos advokater, journalister, prester, politikere, økonomer, ingeniører osv. osv. Mange aktører innenfor disse ulike yrkene har makt, profitt og prestige som drivkraft og samfunnet applauderer selv om det formørker den kollektive sjelen. Ideen er visst nok at middelet skal helliggjøre målet, men har man egentlig noe forhold til noe mål? Tenker man noensinne over hvorfor man gjør som man gjør utover sin egen lille nesetipp? Og i så fall – tør man å ta konsekvensene? Eller gir man bare etter for tanken om at alle andre gjør jo det samme?

Hva blir sagt om ondskap i dag?

Jeg har fått med meg tre vitenskapelige bøker om ondskap utgitt i Norge etter 2000. De er skrevet av to norske filosofer ansatt ved Filosofisk institutt ved henholdsvis Universitetet i Oslo og Bergen; Arne Johan Vetlesen og Lars Fr. H. Svendsen.

Så vidt jeg kan se kulminerer uenigheten mellom Svendsen og Vetlesen (og i vitenskapen) ned i spørsmålet om hvordan ondskap som handling og motiv bør forståes. Vetlesen mener at man må vektlegge den demoniske ondskapen når vi ønsker å forstå ondskap. Svendsen mener at den instrumentelle ondskapen bør vektlegges. Demonisk ondskap defineres som en ond handling som blir utført fordi det er ondt, fordi gjerningsmannen/kvinnen har et ønske om å skade andre. Den instrumentelle ondskapen handler om midler – dette at av og til må man gjøre ondt for å oppnå det gode. Ingen av forfatterne går hundre prosent inn for, eller i mot, det ene eller det andre. Det er snakk om vektlegging.

Vetlesen og Svendsen presenterer hvert sitt syn på hva ondskap er. Like fullt synes de å forfekte samme løsninger for å håndtere ondskapen. For å håndtere/takle ondskapen kreves politisk handling – gjerne vold.

Ondskap i detalj

I sine bøker kritiserer Vetlesen Svendsen, samt Hanna Arendt og Zygmunt Bauman, fordi han mener at de alle vektlegger den instrumentelle ondskapen. Hvorfor finner Vetlesen det så viktig å skrive to bøker for å fremme synspunktet om at den demoniske ondskapen er mer aktuell, og mer verdt å vektlegge, enn den instrumentelle? Handlingene er jo de samme. Uansett om man definerer Holocaust, eller reklame, som demonisk eller instrumentell, så fjerner det ikke det faktum at over 6 millioner jøder ble gasset i hjel i konsentrasjonsleirene, eller at mange dør av spiseforstyrrelser.

Når man skal analysere et fenomen er det en fordel å skille forholdene litt ad, for klarhetens skyld. Man begynner gjerne med et tema eller en hendelse, for eksempel Holocaust. I Tyskland ble over 6 millioner jøder gasset i hjel under 2. verdenskrig. Og denne hendelsen kan vi beskrive, gjerne ned til den minste detalj. Og de aller fleste vil konkludere med at Holocaust bare kan beskrives med ett ord: ONDSKAP.

Hendelsen i Tyskland ble utført av et statsapparat, men et statsapparat består også av enkeltindivider. Så det neste spørsmålet blir: Er det enkelte individer som er drivkraften bak hendelsen eller er selve statsapparatet drivkraften? Med andre ord, er det menneskene som er onde (demonisk ondskap) eller er det systemet som fører til at menneskene handler ondt? (instrumentell ondskap)

Definisjonen av type ondskap vi har sett over, har i seg en implisitt årsaksforklaring. Mener man at ondskapen som rådet i Tyskland primært var demonisk – så betyr det en forståelse av at hvert enkelt individ ble drevet av ønske om å gjøre andre ondt. Mener man at ondskapen som rådet i Tyskland primært var instrumentell (av og til også kalt byråkratisk ondskap) – så betyr det på sin side at individene selv ikke hadde noe forhold til sine handlinger – de utførte bare ordre – helt spesielle oppgaver i et hav av oppgaver fordelt rundt omkring. Ansvaret forvitret, man utførte bare jobben sin.

Hva man vektlegger – demonisk eller instrumentell ondskap – forklarer imidlertid ikke hva ondskap i sin essensielle form, egentlig er. For det som like fullt står tilbake, er som sagt den onde handlingen. Men vi kan slå fast at motivene bak onde handlinger er mangfoldige og de er tid- og sted avhengig. Det finnes trolig like mange motiver for onde handlinger som det finnes individer. Dette skal vi forske på, og redegjøre for, men resultatene vi får av en slik forskning blir i et mer helhetlig perspektiv kun for deskriptiv detaljforskning å regne. Og diskusjoner om hva som er mest hensiktsmessig å vektlegge når det kommer til individuelle motiv, blir kun flisespikking å regne.

Rent overfladisk og politisk kan en slik flisespikking om vektlegging få betydning for, for eksempel, straffeutmåling. Hvis vi sitter inne med en allmenn forståelse av at ondskapen er demonisk – at mennesket ønsket å gjøre andre ondt – tyder det sterkt på et krav om strengere straffer. Hvis vi motsatt sitter inne med en forståelse av at de som utfører de onde handlingene også selv er offer for et ”sykt statsapparat”, så blir straffeutmålingene mildere.
Noen som kjenner seg igjen? Vi er inne i den politiske pendelen som har svingt frem og tilbake i århundrer, og som gir seg utslag i for eksempel vår egen fengselspolitikk – strengere eller svakere straffer? Behandlingstilbud fremfor isolasjon osv. Årsaken, slik jeg ser det, til at vi ikke kommer ut av denne evige pendelen og ikke egentlig klarer å løse noe, er fordi vi ikke går dypt nok i analysene av hva ondskap faktisk er.

Ondskap i sin helhet

.
For Jung er diskusjonen om hvorvidt ondskapen var demonisk eller instrumentell kun av sekundær interesse. Det, det primært handler om, er graden av bevissthet hos hvert enkelt menneske. Bevisstheten er like lite utviklet hos et menneske som handler demonisk som det er når det handler ignorant. Begge deler er klare uttrykk for mennesker som har et lite utviklet sjelsliv. Det er altså dette sjelslivet vi må se litt på.

Jung diskuterer flere ulike nivåer av bevissthet. I barnets første utvikling, i det første stadiet av bevissthet, er barnet ett med moren. På det neste nivået løsriver barnet seg fra moren og kan skille mellom ideen om mor og mors fysiske nærvær. Barnet begynner å ane at en ide og et objekt er to forskjellige ting. Et gap åpner seg mellom subjekt og objekt. På det tredje nivået kan barnet tenke seg moren som god eller ond. Morens faktiske væremåte har ikke plutselig endret seg, det er barnets bevissthet som har endret seg. Det er altså barnets bevissthet om tingenes tilstand som er avgjørende, ikke objektet i seg selv. Og en bevissthet om at moren for eksempel ikke er god, men ond – kan være begynnelsen på at ondskap vokser frem. Det hele handler altså om vår persepsjon og projeksjon av tingenes tilstand. Vi blir alle født med evnen til persepsjon.

“Evil is for Jung most primarily a category of thought, a judgment of the ego, and is therefore dependent for its existence upon consciousness. As a category of thought, evil is not a product of nature, psychical or physical or metaphysical; it is a product of consciousness.” (Jung on Evil, s.7)

Dette synet på ondskap – at ondskap er bevissthetens dømmekraft og at det er en nødvendig kategori for tenkning, sågar at denne kategorien er nødvendig for barnets videre eksistens – genererer mange flere viktige implikasjoner. En av dem er når barnet begynner å applisere dømmekraften på seg selv. Da utvikles ”the shadow”. Skyggen er en naturlig del av oss, og det er vår oppgave som voksne å se til at skyggen får normale proporsjoner i et barns liv.

Et av målene til psykoanalysen for det personlige voksne liv er, i henhold til Jung, å gjøre opp regning for personens psykologiske innhold, også skyggeaspektet. Når dette er gjort og skyggen gjenkjent, akseptert og følt som et aspekt av ens egen psyke og personlighet, så blir sjansen for projeksjon mindre og dermed vokser muligheten frem for et mer nøyaktig forhold mellom persepsjon og dømmekraft. Baumans primære anliggende er å vise til at et samfunn i oppløsning medfører at menneskene blir fremmede for hverandre. Dermed vokser avstanden mellom persepsjon og dømmekraft i individet selv.

Et svakt forhold mellom persepsjon og dømmekraft er ikke bare forbeholdt individet. Det kan også få kollektive dimensjoner. Da får vi lidelse som kan komme til uttrykk på mange ulike måter, alt fra ignorante, sorgfulle, voldelige eller kriminelle samfunn til folkemord og krig. Ondskap blir sluppet løs i stor skala når en ubevisst individuell skygge suppleres til en rådende kollektiv skygge som springer frem av tillatelse til gruppe-konsensus og press. Den kollektive skyggen springer ut av mange lite balanserte bevisstheter i et samfunn – og motsatt – den kollektive skyggen kan styre individet.

Konklusjon

Hvis man så, i henhold til Jung, aksepterer at en essensiell ondskap starter i individet på grunn av en manglende utviklet bevissthet – og at denne kan spre seg til å bli en kollektiv ondskap som igjen kan føre til individuell ondskap, vil man ende opp med å erkjenne at det å skille mellom demonisk og industriell ondskap er ganske intetsigende – og – at de politiske konsekvensene en slik tenkning gir, ikke løser noen ting.

For meg er det aller mest påtrengende å forstå hvorfor onde handlinger, både individuelle og kollektive, overhode kan skje. Når ondskapen først utfolder seg, noe den kan gjøre på uendelig mange måter og med minst like mange ulike motiver, er det slik jeg ser det, litt seint å gjøre noe med saken. Jeg tror derfor ikke noe på at vold kan løse vold. Når et menneske først har drept ett annet menneske er skaden allerede gjort. Formålet må være å hindre at dette skjer overhode. Og inntil dette skjer, vil mange menneskeliv fortsette med å måtte gå tapt. Praktiske tiltak for å sette stopper for ondskap, vold og kriminalitet, det være seg intervenering i kriger av ulike slag, å ta livet av en diktator eller plassere en massemorder eller en tyv i fengsel, er alt sammen bare plasterlapper på kreftsvulsten og bidrar bare i beste fall til å holde problemene i sjakk. Med så mye ondskap i verden trenger vi fremdeles straffetiltak, men vår straffepolitikk må ikke reguleres ut fra ideen om at straffetiltak har noen som helst langvarig effekt. Man gjør klokere i å anse straffetiltak som krisetiltak. Straffetiltak kan bare gi midlertidig lindring, og så lenge troen på slike tiltak er den eneste løsningen vi klarer å komme opp med, vil problemene også sakte men sikkert øke.

Så det store spørsmålet blir, slik jeg ser det, ikke hvordan håndtere eksisterende ondskap, men hvordan hindre at den får vokse seg frem til dramatiske og usunne proporsjoner i utgangspunktet. Og det er på dette punkt jeg opplever at Vetlesen totalt undervurderer Zygmunt Bauman. Vetlesen forstår Bauman kun dit hen at han snakker om en instrumentell (byråkratisk) ondskap, men det er en misoppfatning slik jeg ser det. Bauman snakker adskillig mer fundamentalt om ondskap. Han knytter ondskapen til hele samfunnet, også den private sfæren, der menneskene i stadig økende grad blir fremmede for hverandre – og han trekker inn en rekke faktorer som med moderniteten fikk stor betydning; blant annet materialisme, teknologi, mobilitet. Fremmedgjøringen medfører en stor ubalanse i forholdet mellom persepsjon og dømmekraft hos hvert enkelt individ.

En svak relasjon mellom bevissthet og dømmekraft kan komme til uttrykk på uendelig mange måter. Vetlesen tar for seg en del av disse ved å problematisere ulike psykologiske faktorer. Men det finnes trolig like mange psykologiske faktorer som det finnes individer når det gjelder motiver for å utføre onde handlinger. Vi skal kjenne til disse. Men å diskutere disse i seg selv bringer en ikke nærmere forståelsen av hva essensiell ondskap er. Da må man se på hva som tross alt er felles for alle disse ulike uttrykkene og motivene for ondskap. Og det er her både Jung og Bauman er klare – at ondskap er bevissthetens dømmekraft – mens både Vetlesen og Svendsen ikke synes å løsrive seg fra selve handlingen og motivene. Jeg tror, i likhet med Bauman og Jung, at ondskap springer ut fra en lite utviklet bevissthet. Bare ved å gå i oss selv, ved å erkjenne våre egne skyggesider og ikke minst ved at vi hjelper hverandre med dette, vil vi kunne løse problemet med ondskap. Det er ikke komplisert – dog vanskelig nok. Det handler om det at vi mennesker må få lov til å være mennesker på godt og vondt i relasjon til andre. Vi må miste maskene.

Litteraturliste:
”Ondskapens Filosofi” av Lars Fr. H. Svendsen (2001)
”Menneskeverd og Ondskap” av Arne Johan Vetlesen (2003)
”Evil and Human Agency” av Arne Johan Vetlesen (2005)

”Eichmann i Jerusalem” av Hanna Arendt (1963)
”Moderniteten og Holocaust” av Zygmunt Bauman (1997)
“Globaliseringen og dens Menneskelige Konsekvenser” av Zygmunt Bauman (1998)
“Savnet Fellesskap” av Zygmunt Bauman (Norsk orginalutgave 2000)
”Jung on Evil” – selected and introduced by Murray Stein (1995)

PS: Jeg vil avslutningsvis gjerne uttrykke min beundring for alle nevnte forfattere over. Å behandle temaet ondskap er en gedigen energitapper. Å skrive hele bøker om temaet fortjener uforbeholden respekt! Samtlige forfattere skriver også opplysende om ulike sider ved fenomenet. Det som er litt problematiske å fange opp hos enkelte, er det abstrakte livssynet, noe jeg personlig mener må være et nødvendig utgangspunkt for å drøfte fenomener, som for eksempel ondskap, på en helhetlig måte. Vetlesen hadde nylig inne en kronikk i Aftenposten der han presenterer en helhetlig tenkning, og så vidt jeg kan forstå er han i den artikkelen helt i tråd med Zygmunt Baumans filosofi, kanskje den har modnet hos ham?

PS 2: Jeg er veldig streng mot reklamefolk. Men så har da også de en merkelig jobb i negativ forstand; å manipulere andre med velvalgte midler. Lite gjør meg så kvalm som tanken på det. Jeg er også generelt sett dritt lei bortforklaringer folk klarer å oppdrive for å skjule sitt egentlige motiv – profitt i store monn for egen del.

PS 4: Det er helt tilfeldig, men både morsomt og oppmuntrende for meg at Aftenposten de siste dagene har publisert fortlopende tre kronikker som underbygger noen av mine poenger.
Se:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1910843.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1912570.ece
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1916416.ece

PS 3: Jeg svarer ikke på anonyme kommentarer.