ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet

Pressen som supplerende rettsinstans

29-åringen som antas å ha vært hovedmannen bak de angivelige planene om angrep på den israelske og den amerikanske ambassaden i Oslo. Foto: Politiet

Kommentarer

Jeg stiller også spørsmål ved følgende:

Øyvind Strømmen

27. september 2006

Ville TV2-journalisten, som det er allment kjent i journaliststanden hvem er, ha vært anonymisert dersom hun i stedet var f.eks. SV-politiker? Eller politiker i FrP for den del?

Det er ingen særlig tungtveiende grunner til identifisering av noen av de mistenkte eller perifert berørte i denne saken på nåværende tidspunkt. Slike grunner kan komme. Men ville SV-politikeren ha sluppet unna bare fordi de ikke fantest tungtveiende grunner eller ville media da ha flagret med sin Vær Brutal-plakat, den delen av Vær Varsom-plakaten som alltid brukes som unnskyldning:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Og kanskje denne også ville ha kommet med:

4.7. [...]Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Det siste har jo allerede hendt.

Se også:

De siste dagene har spørsmålet om navngivelse, både av de mistenkte i synagogesaken og journalisten som etter sigende skal ha hatt et forhold til en av dem, vært gjenstand for hissig diskusjon i pressekretser. Men diskusjonen handler om alt annet enn den burde.

Forfatter Jarle Petterson <jpSPAMFILTER@depesjer.no>

Publisert 27.09.2006 12:30.

Sist endret 27.09.2006 13:06.

Når først én av de uskyldiges (man er nemlig det, inntil kjent skyldig) identitet er kjent, hvorfor beskyttes da de andre uskyldige, i særdeleshet en av pressens egne?

I våre dager tenker vi med gru på fortidens gapestokker. Selv våre forfedre mente nok at et opphold i gapestokken, til spott og spe for alle som gikk forbi, var en langt større fornedrelse enn fengselsopphold. Så ble da også gapestokken avskaffet, mens fengselsvesenet består.

I løpet av det siste tiåret er imidlertid gapestokken vekket til live på ny. Ikke i form av en trekonstruksjon ute på Stortorvet, riktignok, men som fornedrende eksponering, over førsteside etter førsteside i våre underholdningskanaler; bulevardene. Ja, ikke bare der, forresten. Selv ærverdige Aftenposten har gitt seg stenkastingen i vold.

Og her er vi ved kjernen i min lille betenkning. Vi har et rettssystem. Det tilligger ingen andre enn domstolene å dømme og å utmåle syndernes straff, heller ikke pressen.

Mange av de som har fått sin fortjente dom har nok ansett presseeksponeringen en langt større belastning enn den soningen rettsapparatet ila dem. Spørsmålet blir da: Med hvilken rett kan pressens bolde penneknekter og -møer utmåle en tilleggsstraff – utover den rettsinstansen er kommet til?

Om man kan enes om at eksponeringen for svært mange er en verre straff enn selve soningen, bør ikke selve soningen i så fall frafalles, liksom fratrekk for alt sonte dager i eventuell varetekt?

De siste dagene har norske journalister diskutert om ikke TV 2-journalisten, som angivelig har hatt et forhold til en av de mistenkte i synagogesaken, bør få navnet sitt smurt ut over førstesidene, i rettferdighetens navn. Tross alt er den mye omtalte 29-åringen fremdeles uskyldig, uten at dét har hindret navn og bilde i å pryde riksavisene. Følgelig…

Etter mine begreper tar man tak i feil ende av saken. Det naturlige spørsmålet bør være:

Skulle vi ikke helt avskaffe gapestokken vi kom i skade for å gjeninnføre?

Gapestokk i museet The London Dungeon

Gapestokk i museet The London DungeonArkivfoto

Som gammel pressemann føler jeg meg utilpass i dagens pressevirkelighet. Tilsmusset, simpelthen. Det er også bakgrunnen for etableringen av renhårige Depesjer.no. Og, til dels for Borgerjournalistene.org. Jeg lever i den forestilling nemlig, at ikke-journalisters rettsoppfatning, etikk og anstendighet går journalistenes en høy gang. Dessverre.

Likevel våger journalistene å sette spørsmålstegn ved de presseetiske konsekvensene av at Borgerjournalistene.org ikke forhåndsredigeres. Til hvilket det simpelthen ikke er mulig å svare annet enn:

Ta en grundig titt i speilet. Og la mistenkte og dømte få sin tilmålte straff. Ikke mindre. Men heller ikke mer. Er vi med?

Denne artikkelen står for forfatterens egen regning. Artikkelforfatteren besitter også selv copyrighten, men har samtykket i at Depesjer fritt kan gjengi artikkelen i sitt redaksjonelle produkt, på hvilket tidspunkt Depesjer eventuelt påtar seg redaksjonelt ansvar. Redaksjonen i Depesjer og/eller Borgerjournalistene.org redigerer kun de artiklene som anvendes i Depesjers øvrige artikkelsortiment, og foretar språkvask etter behov. Artikler som forblir på Borgerjournalistene.org er imidlertid ikke gjenstand for slik redigering eller språkvask. Vi ber våre lesere gi beskjed om artikler som bryter med god presseskikk, Norges Lover eller anstendig journalistikk. Benytt i så fall denne e-postadressen: redaksjonSPAMFILTER@depesjer.no