Pytt i Panna og litt Personlig

Jeg konsentrerer meg stort sett bare om kronikker i aviser. Når det gjelder andre tekster opplever jeg selv at det holder lenge med å skumme overskriftene. Men det er nå bare meg. Og kronikkene i Aftenposten det siste året har vært spennende! Redaktør Åmås lar flere ulike virkelighetssyn komme til, men presterer likevel, slik jeg forstår det, å ha et overordnet perspektiv på samfunnet. Det kommer til uttrykk i temaene han velger å sette på dagsorden.

De siste to ukene har det vært en hel rekke med særlig spennende kronikker i Aftenposten, slik jeg forstår det. Ikke minst har Niels Chr. Geelmuyden fått komme til ordet med to glimrende kronikker om tenketilstanden hos det norske folk. Han er en mann med stor M og jeg vil her fortelle ham at slettes ikke alle oppfatter ham som en narr, i alle fall ikke jeg! Men så er jeg da også å regne for denne absurde tenkende personen han beskriver. Jeg lever i en ensom og utenforstående eksistens. Jeg har forsøkt å tilpasse meg norske forhold, men for meg skulle det bli mindre livsbejaende å gå på akkord med meg selv, noe jeg sterkt opplevde at tilpasningen til det norske samfunnet avkrevde, enn å leve i ensomhet. For meg har det faktisk vært et spørsmål om å kunne leve med meg selv eller å leve med andre nordmenn. Slik situasjonen er i Norge hadde jeg personlig ikke hatt noe valg, for meg kostet tilpasningen for mye – jeg flyttet ut og ynder å kalle meg selv en emosjonell/intellektuell flyktning.

I motsetning til Geelmuyden har jeg ikke gått til humoren når jeg skriver. Mange har hintet om at jeg kanskje burde forsøke det og jeg har tenkt tanken selv mange ganger. Det er bare det at jeg ser ikke noe humor i det norske samfunnet. Når jeg blir gammel vil jeg kanskje bli i stand til å le av det hele, men for nå er situasjonen i hjemlandet mitt, i den vestlige verden i det hele tatt, overhode ikke morsom slik jeg ser det. Selv humoren er ikke så veldig morsom, da den mest foregår på andres bekostning.

Geelmuydens andre artikkel handler om politikerens tankeløshet i det Stortinget nylig har sluppet løs mulighetene for genforskning. Helt i tråd med ideen om en slik tankeløshet skriver Sidsel Dalen opplysende om politikernes amøbetilstander når det gjelder reklame i vårt samfunn. Det er å håpe på at begge artiklene som står skrevet i Norges største avis når frem. Men vi tenkende har våre tvil – fordi artiklene angriper det som i dag har blitt typisk Norsk. Det å være forut på forskningsfronten og det å akseptere reklame, er like naturlig som det å være menneske. Å bryte ned disse forestillingene krever tenkning, noe folk flest da ikke presterer, sågar synes å avsky.

Hvorfor avskyr man tenkning? Vel, fordi det å være menneske i vår globale verden har blitt ekstremt uoversiktlig og komplisert. Det er ikke helt uten grunn at jeg skulle bli nesten førti år før jeg begynte å skrive offentlig. Så lang tid tok det meg å opparbeide meg kunnskap nok til å stå frem med meninger jeg med syvognitti prosent reflektert sikkerhet kan stå inne for. At jeg kom på banen så seint skyldes med andre ord ikke mangel på intelligens slik jeg ser det, men det at det faktisk tar tid å lære det man bør lære samt å foreta den helt nødvendige og særlig tidkrevende refleksjonen, for å forstå vårt globale samfunn og for å uttale seg om det.

Apropos dette med at kunnskap i seg selv ikke er nok, kommer klart til uttrykk i to øvrige kronikker nylig publisert i Aftenposten. To professorer tilhørende ”mitt eget institutt”, sier noe historisk om ”Den triste Oslo-eliten” og om spørsmålet: ”Er demokratiet alltid best?”

Overskiftene viser til dagsaktuelle temaer. I det siste året har Oslo fått gjennomgå og innvandringsdebatten og terror-dilemmaet har fått oss til å stille spørsmål om ulike styringsformer, blant annet vårt eget. De som leser mine artikler vet at jeg ofte skiller menneskene i vårt samfunn ved å vise til to ulike mentaliteter. Vi har tradisjonalistene – Positivistene, og vi har de nytenkende – Postmodernistene. Dette er en grov inndeling, men nyttig for generalisering. De to historikerne; Professor emeritus Sigurd Skirbekk og Professor Øystein Rian, innehar begge, slik jeg forstår det, en klar tradisjonell (positivistisk) mentalitet/virkelighetsforståelse. Skirbekk uttrykker ingen uforbeholdenhet når det gjelder vårt eget demokrati, han appellerer kun til ideen om at vi må ha tålmodighet og toleranse for at andre trenger tid til å komme så langt som vi har. Øystein Rian på sin side plages av at Oslo folk ikke er takknemlige nok for den hovedstat statusen de fikk en gang i tiden: ”Oslo ble hovedstad, for Guds skyld, så hvorfor kan ikke byfolket vise litt mer glede og takknemlighet?”
Behøver jeg si mer? Men altså interessante artikler fordi de helt sikkert uttrykker en helt allmenn virkelighetsoppfatning i hele den vestlige verden. Men det er spesielt absurd selvfølgelig å se to historikere operere med så statiske virkelighetssyn, men igjen – slettes ikke uvanlig, det er normen.

Jeg vil også rette en takk til Anita Pratap for hennes oppegående komparative analyse av to oljerike nasjoner – Saudi-Arabia og Norge. Oppegående fordi hun klarer å avstå fra den tradisjonelle fiende/venn tenkning når det kommer til forholdet mellom Muslimer og Kristne.

Jeg vil avslutte med å fortelle historien om min tannlege her i Argentina. Den er også ment å si noe helt avgjørende om folkeslaget. Dere klarer helt sikkert å sammenligne min erfarte historie med alle de festlige tannlegebesøkene dere selv erfarer i Norge.

Slik er tannlegene i Argentina. Også her må man gå til tannlegen. Min tannlege heter Dr. Darling, jeg kaller ham bare Darling. Omkring de førti, vakre grå øyne og en mandig armkrok å gape i. Første gang jeg var hos ham, ble jeg litt småforelsket, så jeg booket time allerede uken etter. Da jeg så kom andre gangen utvekslet vi de normale hilsener hvorpå han føyer til at han har hatt en strålende uke fordi han hadde sett frem til å se mer på tennene mine! Mens han sjekket, ordnet og forberedet, gikk praten. Han hadde ikke bare gledet seg til å se på tennene mine, han hadde også tenkt ut et helt lite plott for en roman, som han drev å la ut om – noe om kjeltringer som jakter på en bil de en gang hadde eid, og den som nå eide bilen ante at noen fulgte etter ham, han var synsk, men det var det selvfølgelig ingen som trodde på.
Ordentlig underholdende var det. Fremdeles ler jeg høyt når jeg tenker på hvordan jeg må ha tatt meg ut, gapende og med gurglende latterlyder under hans sjarmerende blikk.
Når han så hadde snakket ferdig og alt var klappet og klart for å skifte en plombe, begynte jeg å grue – naturlig nok – hvorpå han klappet meg på armen og sa: ”Det kommer til å gjøre meg mer vondt, enn det vil gjøre deg vondt.” Helledussen.
Den ideelle tannlege, gruer nemlig ikke lenger for neste tannlegetime. Det hjelper selvfølgelig også litt, det at man her får bedøvelse for bedøvelsen.

Linker oppført i henhold til progresjonen over

• Tankeløshetens tid, 05.08.2007
• Jeg finner ikke Geelmuydens kronikk om politikere og genforskning, kanskje noen mer datakyndige kan hjelpe?
• Den triste Oslo-eliten, 03.08.2007
• Er demokrati alltid best?, 28.07.2007
• Den triste Oslo-eliten, 03.08.2007
• Små barn, store penger, 01.08.2007