Velstands-Oslo og livsstilsykdommer

Jeg var akkurat som en nysgjerrig turist da jeg nylig kom hjem til Oslo på ferie, etter drøye fire år ute. Gjennom min ferd i byen de første dagene, hva la jeg merke til? Hva festet seg som vesentlige trekk ved byen? Og hvordan stemte dette overens med hva folk flest var opptatt av?

Alle jeg pratet med var, i større eller mindre grad, opptatt av velstands-Norge. Samtlige snakket om vanvittig høye priser og et enormt forbruk. Ikke nødvendigvis i forhold til seg selv, men i forhold til samfunnet generelt. Samtlige snakket også om narkomane, tiggere og prostituerte. Spørsmålet om innvandring opptok også folk flest.

Høye priser og høyt forbruk, er vel neppe noe vi behøver å diskutere. Slik er det bare. Å si noe om hvordan dette oppleves rent sansemessig, er veldig komplekst. Men la meg i alle fall gjøre et forsøk når det kommer til det rent fysiske. Dette er igjen ment som et utgangspunkt for hva det fysiske rom kan fortelle oss om vår mentalitet.

Rent fysisk opplevde jeg at byen Oslo begynner å nærme seg standarden på det vi kan kalle en ”sterilisert by”. Slike ”byer” eller områder, finner vi en rekke eksempler på i USA. Det primære kjennetegnet på en sterilisert by, er at den er kultivert. Det finnes mange grader av kultiverte byer. Den mest kultiverte byen man kan tenke seg er når den vedlikeholdes med gjennomført, daglig presisjon. Slik som den blir i Oslo. Ingenting forblir gammelt, skittent eller rotete. Jeg speidet, nesten forgjeves, etter ett lite uskyldig ugress, både i hager og i veikanter, uten å finne det. Kan dette gjenspeile hvordan vi har blitt som mennesker? Kan det tenkes av våre fysiske omgivelser er et uttrykk for hvem vi er, eller hva vi prøver å være, som mennesker?

Sosiologen Zygmunt Bauman omtaler menneskene i Vesten som marmorstatuetter. Med dette mener han at vi effektivt har ryddet bort alt ubehag. Vi flyter på det velfungerende samfunnet og skyver glatt unna alt det plagsomme. Min påstand er at dette gir seg utslag også i det fysiske rom. Vi orker ikke det gamle, det utslitte, det skitne. Omgivelsene rundt oss skal være rene og moderne. Vi ommøblerer vår stue med stadig kortere mellomrom og vi liker å ferdes i vedlikeholdte områder.

Det er kanskje ikke så rart at vi søker det rene, det enkle og det plettfrie i en tid vi oversvømmes av inntrykk og meninger. Globaliseringen er preget av nye livssyn, annerledes kulturer, terror og fremmede mennesker. Klart dette kan virke skremmende. I dette mangfoldet av motsatte meninger, holdninger og verdier, hvordan i all verden kan vi vite hva som er rett og hva som er galt, hva som er godt og ondt? Vi finner ikke noe svar, så vi rendyrker vår egne liv isteden. Det neste blir kanskje at vi lukker oss inne i egne bomiljøer mest kjent som ”closed gate communities”. Disse kjennetegnes særlig av likhet, alle har like rene og pene fasader, alle har de samme politiske og moralske verdiene, og alle har nogenlunde samme årsinntekt. De sosiale relasjonene i slike fellesskap er dessuten, som følge av verdigrunnlaget, sterkt preget av konkurranse. Det er av avgjørende viktighet å ha finere bil eller svømmebasseng, enn det naboen har. Innbyggernes livsmål synes å være, med tiden, å kunne flytte til en enda finere og rikere og flottere ”community.” Disse har eksistert en stund i USA, og de blir stadig mer og mer vanlige, også i andre deler av verden.

Denne tendensen kan sees i sammenheng med de fire andre forholden som opptar Nordmenn i stor grad, nemlig rusmisbruk, tigging, prostitusjon og innvandrere. Jeg skal komme tilbake til innvandrere.

Narkomane, tiggere og prostituerte florerer for tiden i Oslo, og problemet ligger på alles lepper. Det er fenomen som vekker sterkt ubehag hos mange. De som opplever sterkt ubehag, ønsker å fjerne ”problemene” fra bybildet. Når noen foreslår at de tross alt bare er mennesker, og at de hører til sammen med oss, vekker det sterk indignasjon – av ulike grunner. Noen føler indignasjon fordi de skal være nødt til å omgåes disse menneskene, som om de ikke har nok problemer fra før av, liksom. Andre igjen føler indignasjon fordi de oppfatter et mangfoldig bybilde som ansvarsfraskrivelse. Ideen om å inkludere prostituerte, tiggere og narkomane i bybilde, betyr for mange at man ikke bryr seg.

Det er med andre ord mange meninger og enda flere motiver for å mene det man gjør. Men faktum består; vi har en bykjerne der prostituerte, tiggere, narkomane og overstadige fulle festmennesker ferdes.
Hva skal vi gjøre? Skal vi bestrebe oss på å forflytte problemene, eller skal vi face dem? Dette er både et bokstavlig og metaforisk spørsmål, men de er nært forbundet. Felles for begge synspunktene for de aller fleste, er at man ønsker å hjelpe! Man mener godt! Det er jeg overbevist om. Og spørsmålet blir videre; hvordan hjelper vi best? Ved å forflytte dem bort fra oss og vårt synsfelt og å hjelpe dem via skattepengene og et byråkrati, eller ved å møte dem ansikt til ansikt og ved å delta i livet til hverandre? Sagt på en slik måte kan man vel neppe være uenig i at nær deltagelse i andres liv er den beste medisin?

Det er også verdt å huske på at vi er ikke totalt uskyldige i forhold til de omgivelsene som omgir oss. Tvert i mot, vi er alle en del av samfunnet, vi har alle et ansvar – hver og en av oss. Og i den sammenheng må vi spørre hvorfor vi har fått det samfunnet vi har. Vi må klare å se tingene fra to sider. Og det betyr at når vi har et samfunn preget av narkomani, tigging, prostitusjon og fyll, så må vi spørre hvorfor. Hva er relasjonene mellom prostitusjon og oss selv, for eksempel? Er det bare de prostituerte som er håpløse mennesker som tilbyr noe som ingen vil ha? Neppe. Det må være en forespørsel også. Det samme kan sies om tiggere. Mange av oss trenger noen som ber oss om hjelp, og vi føler oss som bedre mennesker hvis vi slipper en tier ned i tiggerens pappkrus. Vi er så flinke til å forstå forholdet mellom tilbud og etterspørsel i økonomien, men hva med det samme forholdet i menneskelig relasjoner?

Det er dermed nærliggende å hevde at det finnes etterspørsel etter tiggere og prostituerte i Norge. Det er kanskje ikke akkurat deg som spør etter prostitusjon eller tigging, men kanskje naboen din? Angår ikke naboen din deg? Hva sier det om det Norske samfunn når etterspørselen blir så stor og problematisk?

Vi hører også en del sterkt ubehag når det gjelder innvandrere. Personlig opplevde jeg at stemningen mellom nordmenn og innvandrere har endret seg dramatisk på fire år. Stemningen har endret seg påfallende mot en øket antagonisme (sinne). Intuitivt opplevde jeg at antagonismen sydet blant innvandrere så vel som hos nordmenn i form av negative omtaler og onde blikk. De mer subtile ytringene kom gjerne fra nordmenn, og handlet om at vi må bevare og etablere videre et ståsted for og av nordmenn. Dette synet var særlig sentralt hos de som ønsker å bevare statskirken. I det hele tatt er aggresjonen i Oslo vond og trist å oppleve. Den er helt sikkert generert av 9/11, kriger og tilsvarende vonde hendelser de siste fem årene, med andre ord forståelig, men altså trist.

Det jeg har lyst til å si er at vi må ikke la frykten ta overhånd! Vi må ikke trekke oss inn i lukkede boligområder eller møte det fremmede med avsky og avvisning. Når vi blir redde blir vi sinna og vi mister selv livslyst og glede. Og uten livslyst og glede bidrar vi til et livløst og sorgfullt miljø rundt omkring oss, som igjen medfører en rekke vanskelige liv, som da blant annet prostitusjon, narkomani og tigging. Men også alkoholisme, skilsmisser, ensomhet, utroskap, spiseforstyrrelser, selvmord m.m. i våre egne familier.