Vitenskapskrigen

Vi vet at Elster er samfunnsforsker, etter sigende av høy rang. Man skulle tro at en slik mann ville besitte en viss ydmykhet, og i det minste inneha kunnskap om hva høflighet, eller mangel på sådan, faktisk er. Men han kjenner åpenbart ikke til noen av delene.

Ydmykhet betyr at man holder øyner og ører åpne for ting man ikke kan noe om. Her svikter Elster grovt. Når det gjelder høflighet, handler det for Elster om ”å la være å si noe”. Når ble vaghet og unnvikenhet et uttrykk for høflighet?

Når det er sagt er jeg helt enig i at det finnes mye tull og tøys innenfor akademia. Hvis det har noe med høflighet å gjøre, så er det i så fall mangel på høflighet, som er problemet. Det handler også om mangel på tid, og dermed om mangel på kunnskap.

Tullprat i alle leire

Videre er det viktig å påpeke at tullpratet ikke er forbeholdt bestemte grupper. Det finnes overalt, også innenfor Elsters kunnskapsposisjon. Overalt finner vi mennesker som uttaler seg om ting de ikke har greie på. Dette er heller ikke unikt for akademia. Tvert i mot synes det å være en typisk menneskelig svakhet i dag, i alle sammenhenger. Det er så mye vi skal kunne noe om, så istedenfor å være ydmyk i forhold til uvissheten og alt det vi ikke kan, utvikler vi en arroganse der flotte ord og en selvsikker mine er viktigere enn innhold og dialog.

Behov for tid

I dag, mer enn noen sinne, har vi behov for tid og fordypning, dette gjelder ikke minst i akademia som er, og bør fortsette med å være, samfunnets tenketank. Men hva er akademias reaksjon? Jo, å korte ned på studietid og å begrense forskernes forskningstid – kort sagt øke effektivitetskravet. Et typisk Positivistisk trekk, for øvrig. Sammen med det faktum at vi lever i et samfunn der informasjon strømmer innover oss fra alle kanter, medfører dette, som Thomas Hylland Eriksen er inne på, behovet for enkle og konkrete svar. Og dermed blir det også duket for en ny renessanse for det Positivistiske vitenskapsideal. Istedenfor å ta forandringens utfordring, rygger mange flere skritt tilbake. En trist og skremmende utvikling.

Positivismen – nivå en i forskningen

De som har klart å følge med i den utviklingen som faktisk har skjedd innenfor akademia, vil forholde seg til forskning på flere ulike nivåer. Positivistene, Elster & co, forholder seg kun til ett nivå. For Positivistene handler forskning kun om å være god på å samle inn, og å analysere, data. Definisjonen av menneskelig erkjennelse blir redusert til spørsmål om tema og metode. Det betyr at forskning innenfor det positivistiske vitenskapsideal egner seg godt til ren praktisk og detaljert forskning. Denne type praktisk forskning legger sterk vekt på maksimal sikkerhet i observasjoner og vektlegging av stadig videreutvikling av teknikker for innsamling, kontroll og analyse av data. Dette er viktige idealer også i dag. Det gav, og gir fremdeles, fruktbare og detaljerte nærstudier av begivenheter og hendelser begrenset i tid og rom. Men der stopper også nytteverdien opp. I seg selv strekker Positivismen seg kun frem til deskriptiv faktainformasjon, med andre ord presentasjon av knusktørr fakta, som i sin tur bare evner å videreføre og å opprettholde det samfunnet vi i dag lever i. Det er en kunnskapsposisjon som ikke vil kunne forandre noe. Den vil kun evne å beskrive for oss hva som til enhver tid har skjedd. Dette er nyttig som basis. Som et utgangspunkt er kunnskapen Positivismen har bidratt med, viktig. De har lært oss til gangs hvordan foreta solide, troverdige og detaljerte nærstudier. Dette vil alltid være et viktig og nødvendig utgangspunkt for all forskning.

Alle som har lest en historiebok eller to, vet imidlertid godt at den ikke presenterer knusktørre fakta. Forskeren plasserer faktakunnskapen inn i en sammenheng. Den sammenhengen som blir presentert, er alt annet enn fakta. Den er et klart uttrykk for forskerens egen virkelighetsforståelse, og er dermed alt annet enn objektiv. Vi snakker om intet annet enn en ren subjektiv forskning. Ingenting galt med subjektiv forskning, all forskning er det. Men vi har et alvorlig problem når forskere kaller subjektiv forsking for objektiv – slik Elsters kunnskapsposisjon har lang og solid tradisjon med å gjøre.

Positivistene har med andre ord et foreldet, snevert og navlebeskuende syn på objektivitet. De er så arrogante at de tror at den måten de ser virkeligheten på, må være den eneste sanne. De klarer sågar å servere den svulstige og pretensiøse påstanden om at deres jobb på akademia kan gi oss alle Sannheten. Deres form for intelligens hever dem over alle andre. Dessverre gir folk flest dem fremdeles tillatelse til å leve i en slik villfarelse. Logiske intelligens blir ansett som en høyerestående egenskap. Med andre ord, de som klarer å sette faktakunnskap inn i en nogenlunde troverdig sammenheng i henhold til den tiden vi lever i, er vår tids guder.

Av den grunn har vi også fått det samfunnet vi har i dag. Den smertefulle oppløsningen vi erfarer, er ingenting annet enn en reaksjon på at Positivismens virkelighetsforståelse har fått råde så lenge som den har. Vår tenkning i seg selv, har blitt rigid og kortsynt. Vi nedvurderer følelser og irrasjonalitet – samfunnet har blitt kaldt. Her har vi årsaken til at vi i dag strever med, opprettholder, og skaper det som kan synes som evigvarende problemer; som kriminalitet, rusmisbruk, voldtekter, spiseforstyrrelser, ensomhet, vold, tigging, osv. osv.

Men det finnes, heldigvis, mennesker i verden i dag som ser lenger. Det gjelder de personene Elster overhode ikke liker, ikke engang gidder å lytte til. Det er modige personer som har løsrevet seg fra det positivistiske vitenskapsideal som Elster bekjenner seg til. For enkelhets skyld vil jeg her omtale disse personene som Postmodernister.

Overskridelse av det positivistiske vitenskapsideal.

Det som kjennetegner Postmodernister, er at de besitter en såkalt dobbel hermeneutisk erkjennelse. Det geniale med den hermeneutiske erkjennelsen, og som erke-positivistene totalt mangler, er erkjennelsen av at forskeren selv er like meget et resultat av sin tid, sin posisjon og sitt sted som det emnet forskeren forsker i, er et resultat av sitt ståsted. Denne erkjennelsen er intet annet enn revolusjonerende i et rigid, logisk tenkende og autoritært akademia.

Denne såkalte doble hermeneutikken kjennetegnes altså av en fundamental overskridelse av skille mellom det subjektive og det objektive – både når det gjelder forholdet mellom forsker og forskningsobjekt og når det gjelder forholdet mellom det objektive og det subjektive i selve kildene. Denne overskridelsen av det subjektive og det objektive på to plan berører all forskning innenfor humaniora.

Tema
Når det gjelder tema, er det hermeneutikken som har åpnet for at legender, tradisjon eller følelser, spekulasjoner og intuisjoner hos det studerende objekt er interessant å studere. Dette bidro i sin tur til å legitimere temaer som mentaliteter, ideer, moral, verdier, holdninger osv, i forskningen.

Metode
Når det gjelder metode, er det for Postmodernistene langt fra tilstrekkelig, som Malnes gjør, å nøye seg med å si at metoden er felles for all vitenskap. Alle kan bruke et verktøy, selv en ettåring kan veive rundt med en hammer. Om spikern blir slått inn, er imidlertid en helt annen sak.

Teori
Når det gjelder teori har den hermeneutiske erkjennelsen gitt oss ny forståelse. I motsetning til Positivistene, anser man også teorier som et verktøy i forskningen. De skal altså anvendes hypotesegenererende og ikke som fasit.

Begreper
Postmodernismen har også bidratt med fruktbare begrepsanalyser, også innen vitenskapsteorien selv. Vi har fått øynene opp for relasjonen mellom tideligere antatte faste forhold/begreper. For en Postmodernist handler det alltid, til syvende og sist, om relasjonen mellom ulike størrelser, og per dags dato leter man etter nye begreper som kan erstatte de tradisjonelle og utilstrekkelige begrepene som vi i dag må forholde oss til i ordbøker.

Perspektiver
Et nytt syn på tema, metode, teori og begreper har gitt oss nye perspektiver i forskningen, som for eksempel ”Det konstruksjonsteoretiske prinsipp”. Med et slikt prinsipp til grunn, kan man i dag utvikle samfunnsteorier med iboende fleksibilitet. Teorier som med andre ord tvinger forskerens blikk til å se på samfunnet som relasjonelt og foranderlig. Dette er en fascinerende videreutvikling av den allerede glimrende ideen om teorier kan brukes hypotesegenererende. (Med en slik kunnskap vil vi også bli i stand til å kommunisere på likeverdig grunnlag med Kineserne, som aldri i sin over firetusenår lange filosofihistorie har operert med rigide skiller mellom for eksempel følelser og fornuft, mellom individ og samfunn, mellom handling og tenkning osv.)

Vitenskap – noe mer enn metode, noe mindre enn sannhet.

Jeg har forsøkt å formidle at vitenskapen består av noe vesentlig mer enn å definere en bestemt metode eller et bestemt tema. Det handler vel så mye om i hvilken grad vi faktisk er i stand til å forstå, og om en ydmykhet i forhold til den begrensede verdien forskningsresultater faktisk har. Når Elster, en selverklært Erkepositivist og negativ til bøker han ikke en gang gidder å lese, og Malnes som trekker definisjonen av menneskelig erkjennelse ned til tema og metode, har vi et problem. De representerer en gruppe som totalt mangler ydmykhet i forhold til spørsmålet om Sannhet. Dermed mangler de også en ydmykhet i forhold til ulike kulturer, ulike virkelighetsforståelser og betydningen av dette.

Det finnes sjarlataner innenfor Postmodernismen – selvfølgelig. En postmodernistisk virkelighetsforståelse kan selvfølgelig også misbrukes og misforståes. Men overordnet sett kan man si at for de spesielt lydhøre åpner ideene Postmodernismen representerer, for en ny og berikende innsikt som kommer hele menneskeheten til gode. Det kalles utvikling. Det sier seg selv at bare relativt unge mennesker vil være i stand til å fatte omfanget av dette. Når vi blir eldre daler som kjent vår evne til å tenke nytt, til å tenke annerledes. Det høres ut som om Elster snart bør gå av med pensjon – eller gå inn i sin andre ungdom med mot og ikke minst nysgjerrighet.

Kilde: Forskningsformidling og sosialt engasjement. En historiografisk undersøkelse av kvinne- og kjønnshistoriens metodologi.
Hovedoppgave i historiefagets vitenskapsteori, høsten 2001, av Camilla Fadum